Et svømmende oljefond i privat eie?

«Ti tonn død fisk spyles rett på havet. Trålfisker med sjokkvideo.» Dette er overskriften på en notis i Dagbladet det første året på 00-tallet.

Reklamer

 Jeg husker det godt. Videoen som avisen Nordlys hadde fått hånd om starter med at «trålposen popper opp av havet, sprengfull av rød snabel-uer. Gjennom støyen kan det høres kommentarer som understreker at dette dreier seg om en dagligdags situasjon.

– Det er typisk. Søndag så får man rød fisk, sier en i mannskapet og flirer, ifølge Nordlys, hemningsløst av sin egen vits. I mellomtida gjør mannskapet klart for dumping. Videokameraet dokumenterer at mannskapet plages på grunn av mengdene med fisk i de to trålposene. Så åpnes posene i bakkant, og ti tonn steindød uer raser ut gjennom hekkporten.» Ti tonn fisk.

Halve årsinntekten til en vanlig kystfisker.

Førti tusen middagsmåltider rett på havet. Jeg har lyst til å gråte.

På begynnelsen av 00-tallet er det utallige slike notiser i fiskeriaviser, lokalaviser, og en sjelden gang når de rikspressen: «Lekte katt og mus med kystvakta», «Lå til kai og fisket 50 tonn», «Pirater raner Barentshavet». Det urapporterte piratfisket truer kysten og landets økonomiske eksistensgrunnlag og kan lede fiskebestanden i Barentshavet mot stupet av økologisk katastrofe, slik vi så det på the Great Banksi Newfoundland på begynnelsen av 1990-tallet. Likevel ble ikke temaet førstesidestoff av den grunn. Ikke før i 2005.

17. oktober 2005, samme dag som statsrådene i den blodferske rødgrønne regjeringen fikk overlevert sine nøkkelkort, kunne vi følge et stykke dramatikk i Barentshavet: Den russiske tråleren «Elektron» legger ut på en dramatisk flukt fra den norske kystvakten, som har tatt tråleren på fersken i fiskejuks og miljøkriminalitet. Med norske inspektører som ufrivillige gisler og fire kystvaktskip hakk i hæl, rømmer «Elektron» i en halsbrekkende unnamanøver over til tryggheten i russisk farvann. Desken jubler, en vaskekte sjørøverhistorie med storpolitiske undertoner. Kjør kamera! Og norske tv-seere får innimellom grandiosastykkene servert en liten bit av det som i årevis har vært en systematisk økonomisk og økologisk krigføring mot fiskebestandene og dermed mot landets økonomi.

Norsk diplomati har på 00-tallet lyktes med viktige internasjonale avtaler for å redusere det omfattende overfisket. Men med smeltende polis, nye farleder og svimlende økonomiske verdier i potten er nok den velorganiserte internasjonale fiskerimafiaen allerede et steg foran.

Likevel, den virkelig store endringen av «kysten» på 00-tallet er at retten til å fiske ble gjort til en eksklusiv salgsvare, og slik samles denne gullkantede rettigheten til å hente opp vårt svømmende pensjonsfond på stadig færre hender. Denne fiskeripolitiske revolusjonen har gitt en fundamental endring i tenkemåte, drift og forvaltning i fiskeriene, og dermed definert kystnasjonen Norge mer enn vi kanskje helt ser rekkevidden av?

Vil jeg noensinne finne logikken i at fiskere nå betaler millioner i «monopolpenger» til hverandre før de i det hele tatt har fått fanget en eneste fisk? Ordningen gjør rederne til gjeldstyngede slaver av banken, og dermed dårligere rustet til å takle naturlige svingninger i fisket, eller markedet, slik vi har sett det siste året. Derfor var 00-tallet, for min egen del, preget av undring over hvordan en fiskeripolitisk omveltning, som gir økonomiske, kulturelle og økologiske konsekvenser for nasjonen i hundrevis av år fremover, kunne avgjøres uten nevneverdig debatt, og tilsynelatende kun vekket et offentlig skuldertrekk.

I 2009 har jeg inntrykk av at selve begrepet «kysten» bærer preg av å være en historisk anakronisme, en konstruksjon av mimring over vår grunnleggende identitet der «Kystkultur» hentes frem i museumssammenheng og festlige lag, og når det er påkrevd og tjenlig å plassere en merkelapp på «representanter fra kysten». I kystbyer, som Tromsø, Bodø – og Oslo – dyrkes denne nostalgien.

Samtidig synes den moderne kystbyen i stor grad å være rammet av urbant pustebesvær i iveren etter å kvitte seg med lukten av fisk, og dermed landets største kulturelle og økonomiske fremtidskapital. På 00-tallet fødes det mer moderne, geopolitiske og arktisk internasjonale «Nordområdene». Hvem snakket om nordområdene i 1999? På tampen av tiåret er det «Nordområdene» som definerer den realpolitiske virkelighet og debatten. Og i nordområdene er det ikke fisken som spiller førstefiolin.

«Dere er fremtiden,» begeistrer Jonas Gahr Støre, snur norgeskartet opp ned og snakker om muligheter, geopolitikk og en ny tidsregning. Rundt meg sitter studiner med perleøredobber på Handelshøgskolen i Bodø som tente lys. Når Jonas sier det, må det være sant! Sa jeg forresten Høgskolen i Bodø? Unnskyld! Som et omskrevet descartiansk «universitas ergo sum» er Universitetet nå blitt den forblåste kystbyens stolthet. Høyskole er ikke nok, og på 00-tallet er jo det å ha gått på distriktshøyskole bare so ’80s! Begrepene endres og er med på å definere hvem vi er. Beklageligvis er det i så måte betegnende at Norges fiskerihøgskole, kanskje den viktigste utdannelsesinstitusjonen for landets største fornybare næring, nylig er avgått ved døden og forsvunnet inn i det store fakultetssluket ved Universitetet i Tromsø. «R.I.P.»

På kaikanten her i Svolvær kappes rikspolitikerne og oljenæring om å stakkarsliggjøre oss, de banker inn budskapet om at «uten oljen er dere fortapt» til vi nesten tror det selv. Den nevnte fiskeripolitikken er oljeindustriens velsignelse og gjør sitt for å mørne ordførerne langs kysten, der de vinker farvel til fiskebåtene – og dermed arbeidsplassene, som selges ut av kommunen til høystbydende.

Men den trasige virkelighetsbeskrivelsen er fjernt fra det jeg ser i det daglige. For på 00-tallet har Edvard pakket vekk hammaren og invitert polske snekkere i stedet. Bare i min lille by er det investert for nærmere en milliard i løpet av 00-tallet, og fjortisdatteren min sa nylig: «Mor, det e litt kult å bo på en populær plass.» Nuvel, litt sober skal man være. Men redningsaksjonen for den fortapte kyst kan avblåses.

Fra kyststripa her i landet har vi jo allerede eksportert «olje» i 1500 år! I form av helsebringende, livgivende omega 3! Mat, helse og penger i hver fisk. Norge råder over ufattelige havområder, seks-syv ganger større enn fastlandet, og det hviler et stort ansvar på oss som verdens nest største eksportør av fisk og sjømat for å levere mat fra disse områdene til klodens økende befolkning. Og fremdeles er vi bare på fosterstadiet innen marin bioprospektering og annen utnyttelse av de fornybare marine ressurser.

Det får ikke hjelpe om Jagland, Erik Solheim, sjakkgenier, ostehøvelen og andre, som gjør en fabelaktig jobb for å sette Norge på verdenskartet, blir en smule fornærmet, men det er bare å slå fast: På 00-tallet er det fremdeles kun som fiskerinasjon at Norge er en ubestridt supermakt!

Fra norske fjorder og havområder eksporterer vi utrolige 28 millioner fiskemåltider – per dag. Helge Lund – eat your heart out!

Denne teksten ble publisert første gang i Morgenbladet 4. desember 2009

3 kommentarer om “Et svømmende oljefond i privat eie?”

  1. Jeg vet ikke hva du vet og kan om fiskerinæringen, men leser jo at du har meninger, som for øvrig ligner de plakatmeninger som har vært brukt i lang tid langs kysten.
    Jeg vil nøye meg med et par sitater, ett fra deg og ett fra ekspertene i Eidissen kommisjonen, og kommentere de i korthet.
    a) Ville du eksempelvis synes det var greit om alle avgjørelser ang norsk olje og petroleumspolitikk ble tatt av næringsinteressene selv? Ville vi hatt et «oljefond» da?
    b) Eidissen utvalget: pkt 7.4 Det kan stilles spørsmål ved om dagens system uten innkreving av ressursrenten vil være legitim over tid. Det som startet som beskyttelse av en skjør næring har etter hvert utviklet seg til å bli privilegier for relativt få.

    Til a) Nei, det er ikke greit i det hele tatt. Men det ser ut som du ikke vet at at det er nettopp det fiskerinæringens organisasjoner nettopp gjør.
    Til b) Fiskerne betaler ikke for ressursuttaket, og det gjør ekspertene noe bekymret.
    Note: Ressursrenten er egentlig betaling for fisken.

    Liker

    1. Hei! Takk for at du følger og takk for kommentar.
      Til a) Litt usikkert hva du mener fiskerinæringa gjør og ikke gjør, men hensikten min ved å stille dette retoriske spørsmålet er jo nettopp å synliggjøre betydningen av at både befolkning og politikere utenom de med direkte næringsinteresser engasjerer seg i debatten. På den måten er sjansen større for at at vi får både forvaltning og politikk som gagner samfunnet som helhet – i tillegg til næringsutøvere.
      Til b) Når det gjelder Eidesen-utvalgets forslag om å innføre ressursrente så vil jeg komme sterkt tilbake til det i et senere blogginnlegg. Men jeg kan si med en gang at jeg er kritisk til premisset som legges til grunn for forslaget – nemlig at fiskeriene ikke «bidrar» til verdiskaping eller «betaling» til samfunnet i dag. Dette spørsmålet er for komplekst til å svare kort i en kommentar, men vil som sagt komme tilbake til det i et senere blogginnlegg.
      Ang hva jeg kan og ikke kan, så er det sikkert delte meninger om det. Om du vil danne deg et bilde av kunnskapsnivå kan du f.eks lese «Naken uten fisk – en fortelling om verdier, makt og penger» som kom ut i 2006 (Aschehoug) og danne deg din ege mening om det 🙂 ps.boka skal finnes på alle bibliotek, men jeg har et bittelite restlager om du er interessert. Send i så fall pm via fb-sida:-)

      Liker

      1. Det er bare et stort problem i dette dere nå er begynt å skrive om
        Når AP ga bort milliarder til Røkke var slike som dere helt tyst
        Når Røkke og andre store fra Vestlandet i tur og orden overtok kvoter og flyttet verdiene sørover så hørte vi lite og ingen ting
        AP er de som har beredd grunnen for uthuling av leveringsplikten
        Helga Pedersen var selv en av de som hjalp Røkke mot lokalbefolkninga
        Hvor var dere da , det er tross alt ikke så mange år siden
        Når et oprop får politisk slagside slik dette bærer preg av , da forsvinner hele oppropet i politisk propaganda
        Se bare på laksenæringa hvordan de har fått lov til å ødelegge kysten og reke næringa, og det med samtlige politikere sin velsignelse
        Selv om det er en kriminell handling å ødelegge andre næringer så er det få om ingen som protester fordi det er aksept i politiske kretser , media og av slike som dere
        Som sagt, dette har preg av politikk og ikke noe til hjelp for menigmann

        Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s