Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk Olje og Gass har sammen med Fellesforbundet, Høyre og andre petroleumsforkjempere de siste ukene overgått hverandre i å servere myter og til dels direkte feilinformasjon angående konsekvensutredning og eventuell petroleumsaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.
Myte # 1 Havforskningsinstitttuets faglige råd er feil
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen hevder at så lenge det ved eventuelle utslipp ikke er fare for total utryddelse av torskebestanden, at «bare» en årsklasse risikeres ødelagt og at det «bare» vil få konsekvenser i tre – ti år, så er det bare å sette i gang. Men Schjøtt-Pedersen vet selvsagt at det ikke er angsten for at alt liv i havet skal ødelegges som alene er avgjørende for motstanden mot petroleumsaktivitet i dette området. Tvert imot har havforskningsinstituttet avkreftet dette for lenge siden. Hvorfor nevner ikke Schjøtt-Pedersen at fiskeriene og sysselsettingen kan bli skadelidende uansett størrelse på utslipp i mange år etterpå? Heller ikke med ett ord nevnes Norges omdømme som en av verdens fremste fiskeri og sjømatnasjoner og leverandør av 40 millioner daglige fiskemåltider. Omdømmet kan ta stor skade selv uten en dråpe utslipp, men bare ved det blotte faktum at selv i verdens rikeste land, i et av verdens viktigste gyteområder for fisk, har ikke nasjonen Norge «magemål», men kjører på med oljeaktivitet.
Ikke med ett ord nevnes Norges omdømme som en av verdens fremste fiskeri og sjømatnasjoner og leverandør av 40 millioner daglige fiskemåltider.
Hvorfor nevnes ikke at den smale kontinentalsokkelen utenfor LoVeSe kontra den enorme sokkelen i Nordsjøen – det er som å sammenlikne en skogsti med en 10-felts motorvei, en arealkonflikt mellom fiskeri og oljeinnstallasjoner over eller under vann er uunngåelig.
Hva med skade- og skremmevirkningene av kontinuerlig seismikk – et av en samlet fiskerinærings hovedargument? Og hva skjer med lokalsamfunn dersom fiskeri og sjømatnæringa blir liggende med brukket rygg i «tre til ti år»? Det siste vet vi faktisk svaret på. Schjøtt – Pedersen husker nok tilstanden i fiskeriavhengige samfunn i nord under fiskerikrisa som varte noen år på slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet. Jeg husker det svært godt. Verft og fiskeribedrifter gikk overende fra Kirkenes til Møre, samfunn og familier raknet pga arbeidsledighet og konkurser. Det må ikke herske noen som helst tvil; utslipp og forurensning eller et tapt omdømme og nedgang i inntekter får enorme konsekvenser selv om torskebestanden ikke utryddes totalt. De 105 milliardene oljedirektoratet har beregnet i potensielt overskudd fra petroleumsaktivitet i dette området forsvinner raskt i omstillingsmidler og til NAV dersom man tukler med grunnmuren i samfunn der hovednæringene er fiskeri og reiseliv. Derfor er det oppsiktsvekkende og tidvis pinlig å se hvor langt Norsk olje og Gass går, med Schjøtt Pedersen som våpendrager, i sine forsøk på å diskreditere Havforskningsinstituttets faglige råd. Schjøtt-Pedersen uttrykker en mistro til landets mest anerkjente forskningsmiljø innen marin forvaltning som minner foruroligende om holdningene til en annen, nylig avgått fiskeriminister vedrørende samme institutt.
Schjøtt-Pedersen uttrykker en mistro til landets mest anerkjente forskningsmiljø innen marin forvaltning som minner foruroligende om holdningene til en annen, nylig avgått fiskeriminister vedrørende Havforskningsinstituttet.
Ved denne underkjennelsen av Havforskningsinstituttet undergraver også Schjøtt-Pedersen effektivt sine egne argumenter om den lykkelige sameksistens mellom fiskeri og petroleumsnæringa. For hvordan skal man kunne tro på at faglige råd vil anerkjennes og tas hensyn til ved eventuell leteaktivitet, kontinuerlig seismikk og åpning av områdene når man ikke lytter til rådene nå? Som Kjell Ingebrigtsen, leder i Norges Fiskarlag, slo fast i et innlegg; «Norges Fiskarlag er ikke mot oljevirksomhet, men vi er mot samfunnsmessig dumskap og ressursrisiko.»
Myte #2 Oljen utenfor LoVeSe er avgjørende for landets velferd
Dersom det virkelig stemte at landets velferd og velferdsstaten avhenger av petroleumsressursene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, så ville faktisk dette vært et svært godt argument for å vurdere petroleumsaktivitet i disse områdene. Men hva er egentlig ståa? Oljedirektoratet har med sine, etter eget utsagn, høyst usikre estimat anslått at petroleumsressursene utenfor LoVeSe tilsvarer 202 millioner såkalte oljeekvivalenter , noe som tilsvarer om lag 1,3 milliarder fat olje. Av denne totalen estimeres 123 millioner oljeekvivalenter eller 767 millioner fat å være olje, resten gass. Dere for tilgi at her er endel tall, men det blir enklere å forstå sammenhengen etterhvert.
Petroleumsressursene utenfor LoVeSe utgjør under sju prosent av det som direktoratet anslår finnes på norsk sokkel. Til sammenlikning anslås det olje og gass tilsvarende 18 – 19 milliarder fat i Barentshavet. Videre anslås salgsverdien for LoVeSe – oljen til rundt 500 milliarder basert på en oljepris på 80 – 90 dollar fatet. Dette gir et estimert overskudd fra eventuelle felt ved LoVeSe på 105 milliarder.
I hele 2017 pumpet vi i Norge opp olje og gass tilsvarende 236 millioner oljeekvivalenter og vi bruker omtrent 220 milliarder av oljeinntektene i ett års statsbudsjett. I dag forbruker verden i underkant av 100 millioner fat olje per dag, hvorav svært mye i transportsektoren. Når vi sammenstiller alle disse tallene er en mer begripelig oppsummering som følger: Petroleumsressursene utenfor LoVeSe tilsvarer vel 10 måneders oljeproduksjon i Norge, de tilsvarer rundt 6 måneders oljepengebruk i et alminnelig norsk statsbudsjett og de vil forsyne verden med olje i 8 (!) dager!
Petroleumsressursene utenfor LoVeSe tilsvarer vel 10 måneders oljeproduksjon i Norge, de tilsvarer rundt 6 måneders oljepengebruk i et alminnelig norsk statsbudsjett og de vil forsyne verden med olje i 8 (!) dager!
I dette regnestykket er ikke kostnader ved eventuelt omdømmetap og redusert inntekt i fiskeri og reiselivsnæringa, miljøforurensing eller eventuelle klimakostnader tatt hensyn til.
Myte # 3 Ringvirkningene er avgjørende for regionen og Nordlands økonomiske fremtid
Den nylig publiserte LEVERT – rapporten fra Kunnskapsparken i Bodø slår fast at leverandørindustrien i Nordland omsetter for 982 millioner og sysselsetter 433 årsverk. Til sammenlikning har de tre fiskeribedriftene Lofoten Viking på Værøy, Ellingsen Seafood i Skrova og John Greger på Røst vel 300 ansatte og omsatte for 1,6 milliarder i 2017– altså nær det dobbelte av leverandørindustriens leveranser til oljenæringa i Nordland. På en liten flekk på kaia på Myre i Vesterålen omsetter alene en klynge fiskerirelaterte bedrifter for 5-6 milliarder kroner – nær det dobbelte av hva levrandørindustrien i hele Nord-Norge omsetter i tilknytning til petroleumsvirksomhet iflg denne rapporten. Thon –hotellet i Svolvær skaper alene rundt hundre årsverk og omsetter for 150 millioner. Rapporten slår videre fast at det i dag er 0,8 (!) årsverk i Lofoten forbundet med leveranser til petroleumsindustrien.
Myte # 4 De som vil skjerme LoVeSe er mostandere av industri og verdiskaping
«De som kjemper mot konsekvensutredning er de samme som kjemper mot at vi skal bruke naturen til annen verdiskaping – oppdrett, vindkraft og mineralnæring» uttalte min partifelle og Hadselordfører Siv Dagny Aasvik til NRK i en kommentar til at ledende politikere i Bodø og Nordland Ap nå tilkjennegir at de anbefaler at Arbeiderpartiet bør endre synspunkt og at konsekvensutredning av LoVeSe bør legges på is. Jeg mener det er en lettvint og billig forenkling å karakterisere motstand mot konsekvensutredning av LoVeSe som politikk i ytterkanten, der de av oss som ikke deler Aasviks synspunkt omtales som motstandere mot omtrent enhver industriutvikling og verdiskaping. Muligens treffer denne karakteristikken enkelte i miljøbevegelsen, men det stemmer overhodet ikke i beskrivelsen av Arbeiderpartiets politikere og medlemmer som ønsker utvikling av annen industri og marine næringer, som skjønner at oljenæringa vil være viktig for Norge i lang tid framover, men som samtidig vil skjerme områdene rundt LoVeSe av andre hensyn og i et helhetlig forvaltningsperspektiv. Begrepene «bærekraftig forvaltning» og «føre var» prinsippet gjorde Gro Harlem Brundtland til allemannseie og dette bør være retningsgivende for Arbeiderpartiets politikk også i dag.
Muligens treffer denne karakteristikken enkelte i miljøbevegelsen, men det stemmer overhodet ikke i beskrivelsen av Arbeiderpartiets politikere og medlemmer som ønsker utvikling av annen industri og marine næringer, som skjønner at oljenæringa vil være viktig for Norge i lang tid framover, men som samtidig vil skjerme områdene rundt LoVeSe av andre hensyn og i et helhetlig forvaltningsperspektiv.
Myte #5 Vi trenger mer kunnskap
Dette er kanskje den mest seiglivede myten, som gjentas til det kjedsommelige uansett hvor mange tusen siders forskning og hvor mange titalls forskningsrapporter som er publisert. De siste ti årene er det brukt 1 mrd kroner på utredninger og det finnes knapt et område i verden som er bedre kartlagt enn LoVeSe gjennom forvaltningsplanen for Lofoten – Barentshavet, MAREANO og all annen tenkelig kunnskapsinnhenting. De som er mot konsekvensutredning av LoVeSe møtes med argumenter som at det er uansvarlig å være mot mer kunnskap. Man glemmer behendig å nevne at vi allerede har denne kunnskapen og at det i denne sammenhengen ikke handler om «konsekvenser» slik ordet benyttes i dagligtale. Det vi snakker om ang LoVeSe er en konsekvensutredning etter petroleumslovens § 3-1. De som ennå henger fast i den dagligdagse forståelsen anbefales en tur innom Store Norske Leksikon og deres klargjørende definisjon: «En konsekvensutredning etter petroleumsloven er dermed ikke å regne som en ren kunnskapsinnhenting, men som første ledd av en åpningsprosess»
Takk for at du følger bloggen – del gjerne.
NAKEN UTEN FISK 