Fiskeripolitisk totalhavari

Det er et hån mot demokratiet dersom regjeringen nå trumfer gjennom stortingsbehandling i den viktigste fiskeripolitiske saken i moderne tid – uten tanke for Riksrevisjonens alvorlige kritikk.

Hvem skal eie retten til å fiske?

Hvordan får vi mest mulig samfunnsøkonomisk verdiskaping ut av landets største fornybare naturressurs?

Ville vi uten nevneverdige protester godtatt en politikk der kontinentalsokkelen ble gitt bort til noen få industriselskap og privatpersoner og fremtidens oljefond havnet på kontoer i utenlandske skatteparadis? Neppe.

Når det gjelder våre felles fiskeressurser lees det knapt på et øyelokk.

Sylskarp kritikk fra Riksrevisjonen

Kjernen i Riksrevisjonens kritikk er nettopp at store samfunnsverdier i form av retten til å fiske (kvoter) er konsentrert på svært få hender, at vi har fått færre og større fartøy, at det utenlandske eierskapet har økt og at de vanvittige kvoteprisene hindrer rekruttering. Fiskerettighetene forsvinner ut av fellesskapets skattkiste uten at konsekvenser for samfunn og samfunnsøkonomien er utredet. Lokalsamfunn og samfunnsøkonomi betaler prisen.

Stortingsmeldinga om en ny fiskeripolitikk, «Kvotemeldinga», er som et moderne «Trollfjordslag» og handler om råderetten over våre felles fiskeressurser og om vi og fremtidige generasjoner får beholde fiskemilliardene som nasjonens arvesølv. Når vi vet at den fornybare fisk- og sjømatnæriga vil ha en avgjørende rolle for fremtidig velferdsutvikling er eierskap og kontroll over ressursene  av enorm strategisk betydning for landet.

Mange av forslagene regjeringen nå fremmer i behandlingen av «Kvotemeldinga» vil utvilsomt forsterke den feilslåtte politikken Riksrevisoren kritiserer mest.

Det er en brutal og arrogant maktpolitikk fra regjeringens side når de med støtte fra Frp fortsatt legger opp til stortingsbehandling allerede 7.mai, tross protester fra store deler av næringa, en samlet opposisjon og ordførere kysten rundt.

Regjeringens maktkynisme kan ikke tolkes på annen måte enn at de siste tiårs negative følger av fiskeripolitikken er ønsket politikk. En slik holdning fra Høyre og Frp er til å kjenne igjen, men det er nesten ikke til å tro at Venstre og Krf støtter en slik overkjøring.

Må tenkes nytt

Forslagene i stortingsmeldingen legger seg stort sett i gamle fiskeripolitiske skyttergraver i stedet for å stake ut en ny strategi for fremtida. En slitt og avflasset vegg blir ikke bedre om man klatter ny maling på toppen.

Etter at Eidesenutvalget la fram sin NOU om «Et fremtidsrettet kvotesystem»» i 2016 er vi nærmest trettet ut med kilovis av utredninger og stortingsmeldinger i prosessen for å stake ute en ny kurs i fiskeripolitikken. For de som har lagt ned utallige dagsverk for å komme med gode høringsinnspill kjennes det muligens mer som en uthalingstaktikk enn et reelt ønske fra regjeringen om å høre.

I Stortingsmeldingen «En konkurransekraftig sjømatindustri» ,  høring til rapportene «Vurdering av leveringsplikten, bearbeidingsplikten og aktivitetsplikten» Rapporten om «Sjarkflåtens rolle i et fremtidsrettet kvotesystem».  og i den omtalte Kvotemeldinga er det på mange måter mest interessant å se hvilke løsninger og strategier som ikke utdypes:

Utredningene unnlater en tilnærming der fordelingen mellom ulike fartøygrupper og fordeling mellom trål- og kystflåte drøftes med åpent sinn. Det måtte en Riksrevisor til.

Hvor er de grundige vurderingene rundt sammenhengen mellom forbrukeratferd, marked, klima og en moderne kvotepolitikk?

Hvor er de offensive forslagene til en nasjonal strategi for hvordan vi i sterkere grad utnytter de strategiske inntjeningsmulighetene i eksport av ferske fiskeprodukter til vårt «nærmarked» – Europa?

Den store økningen for verdikjeder og arbeidsplasser i lokalsamfunn langs kysten ligger jo i bearbeiding av ferske produkter til «gryteklare» forbruksvarer – ikke i å forsøke å konkurrere med frossen fisk produsert på kinesiske lønninger

Noe av svaret kan være at aktører med store økonomiske incentiv er lite interessert i spørsmålene som naturlig nok må følge en slik tankegang:

Hvilke flåtegrupper leverer fersk fisk?

Hvilke flåtegrupper og fangstredskap leverer den beste kvaliteten?

Hvilke flåtegrupper og fangstredskap er mest bærekraftige og har lavest klimautslipp.

Hvilke flåtegrupper skaper størst aktivitet i sine lokalsamfunn?

Ingen må være i tvil om de svimlende verdiene av den evigvarende pengemaskinen som svømmer rundt i havet som nasjonens reservekonto. Derfor må vi ha en fiskeripolitikk som ivaretar samfunnets langsiktige interesser.

Kan noen sende Kjell Ingolf Ropstad biografien om Jens Evensen?