I Morgenbladets essayserie  «Typisk 00-tallet «  oppsummerte et knippe samfunnsdebattanter millenniets første ti-år på tampen av 2009.  For mitt tema, «kysten på 00-tallet»,  var den store endringen at retten til å fiske ble gjort til en eksklusiv salgsvare, der de gullkantede rettighetene (kvoter) ble samlet på stadig færre, privateide hender og hvordan denne fiskeripolitiske revolusjonen har gitt en fundamental endring i tenkemåte, drift og forvaltning i fiskeriene. En endring som påvirker kystnasjonen Norge mer enn vi kanskje helt ser rekkevidden av den dag i dag.

I denne ukens spesialnummer av Morgenbladet  er det siste ti-året hovedgjesten, der vi som bidro i essayserien for ti år siden er bedt om å svare på følgende:  «Hva har overrasket deg mest på 10-tallet?»  i enqueten Ut av 10-tallet

På tampen av 10-tallet er noe av det som overrasker meg mest i forhold til dette tema hvor raskt man faktisk har lyktes med å befeste et narrativ der man løsriver fiskerinæringa fra å til alle tider har vært uløselig knyttet til samfunnsansvar og verdiskaping i lokalsamfunn langs kysten og i stor grad erstatter dette med rene bedriftsøkonomiske betraktninger.

Ikke minst overrasker det meg stort at lovforslaget som i disse dager ligger til behandling i Stortinget om endringer i deltakerlov og havressurslov, ikke er førstesidestoff!

For nasjonen Norge vil de langsiktige økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene av en slik lovendring være enorme. Det bør være i offentlighetens interesse å følge med argusøyne hvordan vi forvalter arvesølvet og fiskerettighetene.

Essay

På 00-tallet havnet vårt svømmende oljefond i privat eie.

«Ti tonn død fisk spyles rett på havet. Trålfisker med sjokkvideo.» Dette er overskriften på en notis i Dagbladet det første året på 00-tallet. Jeg husker det godt. Videoen som avisen Nordlys hadde fått hånd om starter med at «trålposen popper opp av havet, sprengfull av rød snabel-uer. Gjennom støyen kan det høres kommentarer som understreker at dette dreier seg om en dagligdags situasjon. – Det er typisk. Søndag så får man rød fisk, sier en i mannskapet og flirer, ifølge Nordlys, hemningsløst av sin egen vits. I mellomtida gjør mannskapet klart for dumping. Videokameraet dokumenterer at mannskapet plages på grunn av mengdene med fisk i de to trålposene. Så åpnes posene i bakkant, og ti tonn steindød uer raser ut gjennom hekkporten.» Ti tonn fisk. Halve årsinntekten til en vanlig kystfisker. Førti tusen middagsmåltider rett på havet. Jeg har lyst til å gråte.

På begynnelsen av 00-tallet er det utallige slike notiser i fiskeriaviser, lokalaviser, og en sjelden gang når de rikspressen: «Lekte katt og mus med kystvakta», «Lå til kai og fisket 50 tonn», «Pirater raner Barentshavet». Det urapporterte piratfisket truer kysten og landets økonomiske eksistensgrunnlag og kan lede fiskebestanden i Barentshavet mot stupet av økologisk katastrofe, slik vi så det på the Great Banks i Newfoundland på begynnelsen av 1990-tallet. Likevel ble ikke temaet førstesidestoff av den grunn. Ikke før i 2005.

17. oktober 2005, samme dag som statsrådene i den blodferske rødgrønne regjeringen fikk overlevert sine nøkkelkort, kunne vi følge et stykke dramatikk i Barentshavet: Den russiske tråleren «Elektron» legger ut på en dramatisk flukt fra den norske kystvakten, som har tatt tråleren på fersken i fiskejuks og miljøkriminalitet. Med norske inspektører som ufrivillige gisler og fire kystvaktskip hakk i hæl, rømmer «Elektron» i en halsbrekkende unnamanøver over til tryggheten i russisk farvann. Desken jubler, en vaskekte sjørøverhistorie med storpolitiske undertoner. Kjør kamera! Og norske tv-seere får innimellom grandiosastykkene servert en liten bit av det som i årevis har vært en systematisk økonomisk og økologisk krigføring mot fiskebestandene og dermed mot landets økonomi.

Norsk diplomati har på 00-tallet lyktes med viktige internasjonale avtaler for å redusere det omfattende overfisket. Men med smeltende polis, nye farleder og svimlende økonomiske verdier i potten er nok den velorganiserte internasjonale fiskerimafiaen allerede et steg foran.

Likevel, den virkelig store endringen av «kysten» på 00-tallet er at retten til å fiske ble gjort til en eksklusiv salgsvare, og slik samles denne gullkantede rettigheten til å hente opp vårt svømmende pensjonsfond på stadig færre hender. Denne fiskeripolitiske revolusjonen har gitt en fundamental endring i tenkemåte, drift og forvaltning i fiskeriene, og dermed definert kystnasjonen Norge mer enn vi kanskje helt ser rekkevidden av?

Vil jeg noensinne finne logikken i at fiskere nå betaler millioner i «monopolpenger» til hverandre før de i det hele tatt har fått fanget en eneste fisk? Ordningen gjør rederne til gjeldstyngede slaver av banken, og dermed dårligere rustet til å takle naturlige svingninger i fisket, eller markedet, slik vi har sett det siste året. Derfor var 00-tallet, for min egen del, preget av undring over hvordan en fiskeripolitisk omveltning, som gir økonomiske, kulturelle og økologiske konsekvenser for nasjonen i hundrevis av år fremover, kunne avgjøres uten nevneverdig debatt, og tilsynelatende kun vekket et offentlig skuldertrekk.

I 2009 har jeg inntrykk av at selve begrepet «kysten» bærer preg av å være en historisk anakronisme, en konstruksjon av mimring over vår grunnleggende identitet der «Kystkultur» hentes frem i museumssammenheng og festlige lag, og når det er påkrevd og tjenlig å plassere en merkelapp på «representanter fra kysten». I kystbyer, som Tromsø, Bodø – og Oslo – dyrkes denne nostalgien.

Samtidig synes den moderne kystbyen i stor grad å være rammet av urbant pustebesvær i iveren etter å kvitte seg med lukten av fisk, og dermed landets største kulturelle og økonomiske fremtidskapital. På 00-tallet fødes det mer moderne, geopolitiske og arktisk internasjonale «Nordområdene». Hvem snakket om nordområdene i 1999? På tampen av tiåret er det «Nordområdene» som definerer den realpolitiske virkelighet og debatten. Og i nordområdene er det ikke fisken som spiller førstefiolin.

«Dere er fremtiden,» begeistrer Jonas Gahr Støre, snur norgeskartet opp ned og snakker om muligheter, geopolitikk og en ny tidsregning. Rundt meg sitter studiner med perleøredobber på Handelshøgskolen i Bodø som tente lys. Når Jonas sier det, må det være sant! Sa jeg forresten Høgskolen i Bodø? Unnskyld! Som et omskrevet descartiansk «universitas ergo sum» er Universitetet nå blitt den forblåste kystbyens stolthet. Høyskole er ikke nok, og på 00-tallet er jo det å ha gått på distriktshøyskole bare so ’80s!

Begrepene endres og er med på å definere hvem vi er. Beklageligvis er det i så måte betegnende at Norges fiskerihøgskole, kanskje den viktigste utdannelsesinstitusjonen for landets største fornybare næring, nylig er avgått ved døden og forsvunnet inn i det store fakultetsluket ved Universitetet i Tromsø. «R.I.P.»

Sa jeg forresten Høgskolen i Bodø? Unnskyld! Som et omskrevet descartiansk «universitas ergo sum» er Universitetet nå blitt den forblåste kystbyens stolthet. Høyskole er ikke nok, og på 00-tallet er jo det å ha gått på distriktshøyskole bare so ’80s!

På kaikanten her i Svolvær kappes rikspolitikerne og oljenæring om å stakkarliggjøre oss, de banker inn budskapet om at «uten oljen er dere fortapt» til vi nesten tror det selv. Den nevnte fiskeripolitikken er oljeindustriens velsignelse og gjør sitt for å mørne ordførerne langs kysten, der de vinker farvel til fiskebåtene – og dermed arbeidsplassene, som selges ut av kommunen til høystbydende.

Men den trasige virkelighetsbeskrivelsen er fjernt fra det jeg ser i det daglige. For på 00-tallet har Edvard pakket vekk hammaren og invitert polske snekkere i stedet. Bare i min lille by er det investert for nærmere en milliard i løpet av 00-tallet, og fjortisdatteren min sa nylig: «Mor, det e litt kult å bo på en populær plass.» Nuvel, litt sober skal man være. Men redningsaksjonen for den fortapte kyst kan avblåses.

Fra kyststripa her i landet har vi jo allerede eksportert «olje» i 1500 år! I form av helsebringende, livgivende omega 3! Mat, helse og penger i hver fisk. Norge råder over ufattelige havområder, seks-syv ganger større enn fastlandet, og det hviler et stort ansvar på oss som verdens nest største eksportør av fisk og sjømat for å levere mat fra disse områdene til klodens økende befolkning. Og fremdeles er vi bare på fosterstadiet innen marin bioprospektering og annen utnyttelse av de fornybare marine ressurser.

Det får ikke hjelpe om Jagland, Erik Solheim, sjakkgenier, ostehøvelen og andre, som gjør en fabelaktig jobb for å sette Norge på verdenskartet, blir en smule fornærmet, men det er bare å slå fast: På 00-tallet er det fremdeles kun som fiskerinasjon at Norge er en ubestridt supermakt!

Fra norske fjorder og havområder eksporterer vi utrolige 28 millioner fiskemåltider – per dag. Helge Lund – eat your heart out!

Essayet over ble først publisert i Morgenbladet 4.des 2009.