På 00-tallet havnet vårt svømmende oljefond i privat eie.

I Morgenbladets essayserie  «Typisk 00-tallet «  oppsummerte et knippe samfunnsdebattanter millenniets første ti-år på tampen av 2009.  For mitt tema, «kysten på 00-tallet»,  var den store endringen at retten til å fiske ble gjort til en eksklusiv salgsvare, der de gullkantede rettighetene (kvoter) ble samlet på stadig færre, privateide hender og hvordan denne fiskeripolitiske revolusjonen har gitt en fundamental endring i tenkemåte, drift og forvaltning i fiskeriene. En endring som påvirker kystnasjonen Norge mer enn vi kanskje helt ser rekkevidden av den dag i dag.

I denne ukens spesialnummer av Morgenbladet  er det siste ti-året hovedgjesten, der vi som bidro i essayserien for ti år siden er bedt om å svare på følgende:  «Hva har overrasket deg mest på 10-tallet?»  i enqueten Ut av 10-tallet

På tampen av 10-tallet er noe av det som overrasker meg mest i forhold til dette tema hvor raskt man faktisk har lyktes med å befeste et narrativ der man løsriver fiskerinæringa fra å til alle tider har vært uløselig knyttet til samfunnsansvar og verdiskaping i lokalsamfunn langs kysten og i stor grad erstatter dette med rene bedriftsøkonomiske betraktninger.

Ikke minst overrasker det meg stort at lovforslaget som i disse dager ligger til behandling i Stortinget om endringer i deltakerlov og havressurslov, ikke er førstesidestoff!

For nasjonen Norge vil de langsiktige økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene av en slik lovendring være enorme. Det bør være i offentlighetens interesse å følge med argusøyne hvordan vi forvalter arvesølvet og fiskerettighetene.

Essay

På 00-tallet havnet vårt svømmende oljefond i privat eie.

«Ti tonn død fisk spyles rett på havet. Trålfisker med sjokkvideo.» Dette er overskriften på en notis i Dagbladet det første året på 00-tallet. Jeg husker det godt. Videoen som avisen Nordlys hadde fått hånd om starter med at «trålposen popper opp av havet, sprengfull av rød snabel-uer. Gjennom støyen kan det høres kommentarer som understreker at dette dreier seg om en dagligdags situasjon. – Det er typisk. Søndag så får man rød fisk, sier en i mannskapet og flirer, ifølge Nordlys, hemningsløst av sin egen vits. I mellomtida gjør mannskapet klart for dumping. Videokameraet dokumenterer at mannskapet plages på grunn av mengdene med fisk i de to trålposene. Så åpnes posene i bakkant, og ti tonn steindød uer raser ut gjennom hekkporten.» Ti tonn fisk. Halve årsinntekten til en vanlig kystfisker. Førti tusen middagsmåltider rett på havet. Jeg har lyst til å gråte.

På begynnelsen av 00-tallet er det utallige slike notiser i fiskeriaviser, lokalaviser, og en sjelden gang når de rikspressen: «Lekte katt og mus med kystvakta», «Lå til kai og fisket 50 tonn», «Pirater raner Barentshavet». Det urapporterte piratfisket truer kysten og landets økonomiske eksistensgrunnlag og kan lede fiskebestanden i Barentshavet mot stupet av økologisk katastrofe, slik vi så det på the Great Banks i Newfoundland på begynnelsen av 1990-tallet. Likevel ble ikke temaet førstesidestoff av den grunn. Ikke før i 2005.

17. oktober 2005, samme dag som statsrådene i den blodferske rødgrønne regjeringen fikk overlevert sine nøkkelkort, kunne vi følge et stykke dramatikk i Barentshavet: Den russiske tråleren «Elektron» legger ut på en dramatisk flukt fra den norske kystvakten, som har tatt tråleren på fersken i fiskejuks og miljøkriminalitet. Med norske inspektører som ufrivillige gisler og fire kystvaktskip hakk i hæl, rømmer «Elektron» i en halsbrekkende unnamanøver over til tryggheten i russisk farvann. Desken jubler, en vaskekte sjørøverhistorie med storpolitiske undertoner. Kjør kamera! Og norske tv-seere får innimellom grandiosastykkene servert en liten bit av det som i årevis har vært en systematisk økonomisk og økologisk krigføring mot fiskebestandene og dermed mot landets økonomi.

Norsk diplomati har på 00-tallet lyktes med viktige internasjonale avtaler for å redusere det omfattende overfisket. Men med smeltende polis, nye farleder og svimlende økonomiske verdier i potten er nok den velorganiserte internasjonale fiskerimafiaen allerede et steg foran.

Likevel, den virkelig store endringen av «kysten» på 00-tallet er at retten til å fiske ble gjort til en eksklusiv salgsvare, og slik samles denne gullkantede rettigheten til å hente opp vårt svømmende pensjonsfond på stadig færre hender. Denne fiskeripolitiske revolusjonen har gitt en fundamental endring i tenkemåte, drift og forvaltning i fiskeriene, og dermed definert kystnasjonen Norge mer enn vi kanskje helt ser rekkevidden av?

Vil jeg noensinne finne logikken i at fiskere nå betaler millioner i «monopolpenger» til hverandre før de i det hele tatt har fått fanget en eneste fisk? Ordningen gjør rederne til gjeldstyngede slaver av banken, og dermed dårligere rustet til å takle naturlige svingninger i fisket, eller markedet, slik vi har sett det siste året. Derfor var 00-tallet, for min egen del, preget av undring over hvordan en fiskeripolitisk omveltning, som gir økonomiske, kulturelle og økologiske konsekvenser for nasjonen i hundrevis av år fremover, kunne avgjøres uten nevneverdig debatt, og tilsynelatende kun vekket et offentlig skuldertrekk.

I 2009 har jeg inntrykk av at selve begrepet «kysten» bærer preg av å være en historisk anakronisme, en konstruksjon av mimring over vår grunnleggende identitet der «Kystkultur» hentes frem i museumssammenheng og festlige lag, og når det er påkrevd og tjenlig å plassere en merkelapp på «representanter fra kysten». I kystbyer, som Tromsø, Bodø – og Oslo – dyrkes denne nostalgien.

Samtidig synes den moderne kystbyen i stor grad å være rammet av urbant pustebesvær i iveren etter å kvitte seg med lukten av fisk, og dermed landets største kulturelle og økonomiske fremtidskapital. På 00-tallet fødes det mer moderne, geopolitiske og arktisk internasjonale «Nordområdene». Hvem snakket om nordområdene i 1999? På tampen av tiåret er det «Nordområdene» som definerer den realpolitiske virkelighet og debatten. Og i nordområdene er det ikke fisken som spiller førstefiolin.

«Dere er fremtiden,» begeistrer Jonas Gahr Støre, snur norgeskartet opp ned og snakker om muligheter, geopolitikk og en ny tidsregning. Rundt meg sitter studiner med perleøredobber på Handelshøgskolen i Bodø som tente lys. Når Jonas sier det, må det være sant! Sa jeg forresten Høgskolen i Bodø? Unnskyld! Som et omskrevet descartiansk «universitas ergo sum» er Universitetet nå blitt den forblåste kystbyens stolthet. Høyskole er ikke nok, og på 00-tallet er jo det å ha gått på distriktshøyskole bare so ’80s!

Begrepene endres og er med på å definere hvem vi er. Beklageligvis er det i så måte betegnende at Norges fiskerihøgskole, kanskje den viktigste utdannelsesinstitusjonen for landets største fornybare næring, nylig er avgått ved døden og forsvunnet inn i det store fakultetsluket ved Universitetet i Tromsø. «R.I.P.»

Sa jeg forresten Høgskolen i Bodø? Unnskyld! Som et omskrevet descartiansk «universitas ergo sum» er Universitetet nå blitt den forblåste kystbyens stolthet. Høyskole er ikke nok, og på 00-tallet er jo det å ha gått på distriktshøyskole bare so ’80s!

På kaikanten her i Svolvær kappes rikspolitikerne og oljenæring om å stakkarliggjøre oss, de banker inn budskapet om at «uten oljen er dere fortapt» til vi nesten tror det selv. Den nevnte fiskeripolitikken er oljeindustriens velsignelse og gjør sitt for å mørne ordførerne langs kysten, der de vinker farvel til fiskebåtene – og dermed arbeidsplassene, som selges ut av kommunen til høystbydende.

Men den trasige virkelighetsbeskrivelsen er fjernt fra det jeg ser i det daglige. For på 00-tallet har Edvard pakket vekk hammaren og invitert polske snekkere i stedet. Bare i min lille by er det investert for nærmere en milliard i løpet av 00-tallet, og fjortisdatteren min sa nylig: «Mor, det e litt kult å bo på en populær plass.» Nuvel, litt sober skal man være. Men redningsaksjonen for den fortapte kyst kan avblåses.

Fra kyststripa her i landet har vi jo allerede eksportert «olje» i 1500 år! I form av helsebringende, livgivende omega 3! Mat, helse og penger i hver fisk. Norge råder over ufattelige havområder, seks-syv ganger større enn fastlandet, og det hviler et stort ansvar på oss som verdens nest største eksportør av fisk og sjømat for å levere mat fra disse områdene til klodens økende befolkning. Og fremdeles er vi bare på fosterstadiet innen marin bioprospektering og annen utnyttelse av de fornybare marine ressurser.

Det får ikke hjelpe om Jagland, Erik Solheim, sjakkgenier, ostehøvelen og andre, som gjør en fabelaktig jobb for å sette Norge på verdenskartet, blir en smule fornærmet, men det er bare å slå fast: På 00-tallet er det fremdeles kun som fiskerinasjon at Norge er en ubestridt supermakt!

Fra norske fjorder og havområder eksporterer vi utrolige 28 millioner fiskemåltider – per dag. Helge Lund – eat your heart out!

Essayet over ble først publisert i Morgenbladet 4.des 2009. 

Venstres dobbeltspill om leteboring ved Lofoten

Det er en total ansvarsfraskrivelse fra Venstre når de gjemmer seg bak et åtte år gammelt vedtak i den rødgrønne regjeringa i stedet for å erkjenne at Venstre selv ikke er modige nok og stopper leteboring ved Trænarevet – åtte mil fra Røst.

 

I innlegg og medieutspill har sentrale venstrefolk anført av klima og miljøminister Ola Elvestuen, Ketil Kjenseth, og Nordland Venstre rykket ut og resignert hevdet at de ikke hadde noe annet valg enn å godta at det tyske oljeselskapet DEA Wintershall starter leteboring ved Trænarevet og at de «motvillig må erkjenne at systemet med tillatelser som er gitt vanskelig kan overprøves uten å fatte ulovlige vedtak.» Venstres konklusjon må være mot bedre vitende.

Selvsagt har klima og miljøminister Ola Elvestuen (V) både makt og myndighet til å stanse leteriggen som er på vei mot Træna – hvis motet og viljen er tilstede. I stedet for å skylde på den rødgrønne regjeringen kan Venstre bevege blikket noen sjømil nordover og hukommelsen 18 år tilbake for et eksempel som viser at det er fullt mulig å stanse en leteboringsprosess, helt opp til boreriggen er på plass.

Selvsagt har klima og miljøminister Ola Elvestuen (V) både makt og myndighet til å stanse leteriggen som er på vei mot Træna – hvis motet og viljen er tilstede.

 

I 2001, etter klage, store protester og aksjoner fra blant annet Bellona og Norges Kystfiskarlag så beordret daværende miljøvernminister Siri Bjerke leteriggen som var på vei til Røst i Lofoten om å snu. Begrunnelsen var blant annet ny kunnskap fremkommet flere år etter konsekvensutredningen (etter petr.loven) av Nordland 6 og et ønske om å se dette i sammenheng med den helhetlige forvaltningsplanen for Lofoten – Barentshavet.

Miljøvernminister Bjerke stanset leteboringa, som miljøvernminister i en Arbeiderparti-regjering i mindretall. Med det i minnet kunne man saktens håpe at en statsråd fra et selverklært miljøparti som Venstre var like modig og handlekraftig. Svaret på det vet vi nå.

Klima- og miljøministeren tillater leteboring og Venstre forsøker å manøvrere seg bort fra beslutningen med mediespin som minner om You-tube-hiten «Kan du skylde på noen – problemet løst». Å gjemme egen mangel på handlekraft bak et vedtak fra 2011, øker verken venstres eller klima -og miljøministerens troverdighet i denne saken.

For lovgivningen er klar; dersom det foreligger ny kunnskap har man også juridisk grunnlag til å gripe inn og trekke inn en tillatelse. Og om noen er i tvil  – det er selvsagt fremkommet store mengder ny og relevant kunnskap om området ved Trænarevet etter at konsekvensutredningen (etter petroleumsloven) ble gjennomført –1994, for tjuefem år siden! Vi vet så uendelig mye mer nå enn både i 1994, 2001 og 2011. Derfor grenser det til pinlig at regjeringen velger å gi en tildeling i et forhåndsdefinert område (TFO) i en blokk basert på en eldgammel konsekvensutredning fra 1994.

Regjeringen Stoltenberg stanset i 2001 leteboring ved Røst blant annet i påvente av en helhetlig forvaltningsplan.  Denne regjeringen, med statsråd Elvestuen i spissen, velger å gi tillatelse til leteboring i dette området, bare noen måneder før revidering av «Den helhetlige forvaltningsplanen Lofoten- Barentshavet» igangsettes. En revidering der det også er aktuelt å innlemme Trænarevet i forvaltningsplanområdet som et særskilt sårbart område.

Klima og miljøministeren har med andre ord ikke hatt hensyn til ett eneste moment i den 40-siders lange klagen fra Bellona, Natur og Ungdom og Norges Kystfiskarlag eller kravene fra et samlet Lofoten , sist gjennom vedtak i Lofotrådet, Havforskningsinstituttets anbefalinger – og heller ikke Venstres eget synspunkt i saken.

I denne saken er det ingen skam og snu. Klima- og miljøminister Elvestuen har både makten og muligheten – det er viljen som avgjør.

Myter om konsekvensutredning av Lofoten, Vesterålen og Senja.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk Olje og Gass har sammen med Fellesforbundet, Høyre og andre petroleumsforkjempere de siste ukene overgått hverandre i å servere myter og til dels direkte feilinformasjon angående konsekvensutredning og eventuell petroleumsaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Myte # 1 Havforskningsinstitttuets faglige råd er feil

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen hevder at så lenge det ved eventuelle utslipp ikke er fare for total utryddelse av torskebestanden, at «bare» en årsklasse risikeres ødelagt og at det «bare» vil få konsekvenser i tre – ti år, så er det bare å sette i gang. Men Schjøtt-Pedersen vet selvsagt at det ikke er angsten for at alt liv i havet skal ødelegges som alene er avgjørende for motstanden mot petroleumsaktivitet i dette området. Tvert imot har havforskningsinstituttet avkreftet dette for lenge siden. Hvorfor nevner ikke Schjøtt-Pedersen at fiskeriene og sysselsettingen kan bli skadelidende uansett størrelse på utslipp i mange år etterpå? Heller ikke med ett ord nevnes Norges omdømme som en av verdens fremste fiskeri og sjømatnasjoner og leverandør av 40 millioner daglige fiskemåltider. Omdømmet kan ta stor skade selv uten en dråpe utslipp, men bare ved det blotte faktum at selv i verdens rikeste land, i et av verdens viktigste gyteområder for fisk, har ikke nasjonen Norge «magemål», men kjører på med oljeaktivitet.

Ikke med ett ord nevnes Norges omdømme som en av verdens fremste fiskeri og sjømatnasjoner og leverandør av 40 millioner daglige fiskemåltider.

Kontinentalsokkel Lofoten

 

Hvorfor nevnes ikke at den smale kontinentalsokkelen utenfor LoVeSe kontra den enorme sokkelen i Nordsjøen  – det er som å sammenlikne en skogsti med en 10-felts motorvei, en arealkonflikt mellom fiskeri og oljeinnstallasjoner over eller under vann er uunngåelig.

Hva med skade- og skremmevirkningene av kontinuerlig seismikk – et av en samlet fiskerinærings hovedargument? Og hva skjer med lokalsamfunn dersom fiskeri og sjømatnæringa blir liggende med brukket rygg i «tre til ti år»? Det siste vet vi faktisk svaret på. Schjøtt – Pedersen husker nok tilstanden i fiskeriavhengige samfunn i nord under fiskerikrisa som varte noen år på slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet. Jeg husker det svært godt. Verft og fiskeribedrifter gikk overende fra Kirkenes til Møre, samfunn og familier raknet pga arbeidsledighet og konkurser. Det må ikke herske noen som helst tvil; utslipp og forurensning eller et tapt omdømme og nedgang i inntekter får enorme konsekvenser selv om torskebestanden ikke utryddes totalt. De 105 milliardene oljedirektoratet har beregnet i potensielt overskudd fra petroleumsaktivitet i dette området forsvinner raskt i omstillingsmidler og til NAV dersom man tukler med grunnmuren i samfunn der hovednæringene er fiskeri og reiseliv. Derfor er det oppsiktsvekkende og tidvis pinlig å se hvor langt Norsk olje og Gass går, med Schjøtt Pedersen som våpendrager, i sine forsøk på å diskreditere Havforskningsinstituttets faglige råd. Schjøtt-Pedersen uttrykker en mistro til landets mest anerkjente forskningsmiljø innen marin forvaltning som minner foruroligende om holdningene til en annen, nylig avgått fiskeriminister vedrørende samme institutt.

Schjøtt-Pedersen uttrykker en mistro til landets mest anerkjente forskningsmiljø innen marin forvaltning som minner foruroligende om holdningene til en annen, nylig avgått fiskeriminister vedrørende Havforskningsinstituttet.

Ved denne underkjennelsen av Havforskningsinstituttet undergraver også Schjøtt-Pedersen effektivt sine egne argumenter om den lykkelige sameksistens mellom fiskeri og petroleumsnæringa. For hvordan skal man kunne tro på at faglige råd vil anerkjennes og tas hensyn til ved eventuell leteaktivitet, kontinuerlig seismikk og åpning av områdene når man ikke lytter til rådene nå?  Som Kjell Ingebrigtsen, leder i Norges Fiskarlag, slo fast i et innlegg; «Norges Fiskarlag er ikke mot oljevirksomhet, men vi er mot samfunnsmessig dumskap og ressursrisiko.» 

Fortsett å lese «Myter om konsekvensutredning av Lofoten, Vesterålen og Senja.»

Heftig elskov i Lofoten og Vesterålen – Skreien er her!

Det er naturens eget erotiske eventyr! Hver vinter legger den elskovssyke Skreien i Barentshavet ut på en femtenhundre kilometers elskovsreise og kommer til Lofoten og Vesterålen for å elske! Potent og målbevisst gjør denne kjærlighetsfisken en betydelig innsats for å nå sitt ultimate elskovsrede og tilbakelegger en strekning like lang som avstanden fra Norge til Italia – og tilbake igjen. Alt dette for å delta på det som best må kunne beskrives som verdens største orgie!

Titusenvis av turister på jakt etter nordlys, fjell, puddersne og det gode liv finner veien til øyriket Lofoten i vintermånedene. Hit vil også Skreien. Skridaren –  den som vandrer. Med en forunderlig sikkerhet finner den tilbake til opphavets rike. Der den som nyklekket egg ble slengt ut til en usikker tilværelse i havet. Torske – eggene surfer nordover på Golfstrømmen tilbake til Barentshavet. Ishavet. Der vokser den seg stor og sterk – hvis den ikke fiskes opp. I seks sju års alderen begynner det å krible, og skreien legger ut på sin første målbevisste elskovsvandring. Akkurat som villaksen finner tilbake til akkurat sin elv, så finner skreien tilbake til det tempererte vannet rundt Lofoten og Vesterålen. Til et par måneders lidenskap og forlystelse. Fra midten av februar til begynnelsen av mai er havområdene rundt Lofoten og Vesterålen et yrende forplantningsområde som kan gjøre en hvilken som helst «Paradise Hotel»-deltaker grønn av misunnelse.

Ikke til forkleinelse for de andre fiskene i havet: Den spretne seien. Den sterkt undervurderte hysa. Og laksen. Det er en stund siden laksen var forbeholdt engelske lorder på laksefiske i norske elver. Oppdrett har gjort «Norwegian Salmon» tilgjengelig for hele verden. Restaurantene sloss om å få tak i blåkveite. Den rødmende, rødsprengte ueren er bedre enn sitt rykte. Makrellen var tidligere sett på som en «ufisk» her nord. Min mor er opprinnelig fra Lindesnes-traktene, og fikk fiskerne i området makrell, havnet den ofte på vårt middagsbord – nydelig! Breiflabben var tidligere sett på som en «ufisk» som ikke egnet seg som menneskeføde, men er nå blitt en ettertraktet fiskedelikatesse! Kanskje forbinder du silda med spekkhoggere, julebord eller svenske «smørgås»? For svært mange samfunn langs kysten var ”sild og poteter”  navlestrengen som holdt liv i innbyggerne under uår i avlingen og perioder med dårlig fiske. Den relativt ukjente tobisen, øyepålen, kolmule, lodda, flyndre og rognkjeksen. Alle fiskene har sin sjarm og verdi.Men de får ha meg unnskyldt. Mitt hjerte banker for Skreien- Le Skrei – kongen av torsken!

Alle fiskene har sin sjarm og verdi.Men de får ha meg unnskyldt. Mitt hjerte banker for Skreien- Le Skrei – kongen av torsken!

Det er Skreien som gjør at man stønner lidderlig og søvnig etter et skreimåltid av ypperste klasse. Det er skreien som får lutefiskelskere til å sikle i lengsel etter å kjenne den edle vare erte ganen. Det er Le Skrei som får småbarnsmoren i Spania til å betale over evne for dens uovertrufne egenskaper – og forlanger topp kvalitet i retur!

Nettopp kvalitet i alle ledd, fra det øyeblikket fisken dras over ripa skrei_logotil den havner på middagsbordet er av stor betydning! Se gjerne etter kvalitetsmerket SKREI® og les mer om merket og krav til kvalitet her . Sesongen for den ferske skreien er noen vintermåneder fra januar til mai. I tillegg til at skreien nytes fersk i sesongen så gjør naturlige konserveringsmetoder som tørking og salting at millioner av mennesker verden over kan nyte skreimåltider året rundt. Av skreien får vi lutefisk, boknafisk, klippfisk, tørrfisk og saltfisk. Slik kan man på Den Dominikanske Republikk nyte sin hermetiske bacala, portugiserne sin klippfisk og fiskerestauranten i italienske Ancona, som utelukkende har retter av tørrfisk på menyen, kan servere kundene sin spesialitet, bacalao blanco – tørrfisk kokt i olivenolje, men uten tomater.

Der Trump vil bygge en håpløs mur mot nabolandet Mexico er vi i stedet så heldige at en del av Mexico kommer til oss! Atlanterhavsstrømmen tar med seg det varme vannet fra Mexicogolfen og stryker det forbi norskekysten. Det er golfstrømmen som skiller klimaet i Norge fra Sibir, Grønnland og Alaska og gir de oss de livgivende forholdene med temperert vann og perfekte gyteforhold for verdens største torskebestand.

Der er skreihannen, bokstavelig talt, i begivenhetenes sentrum. Se for deg en sirkel der hannene samler seg i midten og hunnene sirkler rundt (det er lov å drømme!). Når hunnen er gyteklar trekker hun inn til hannene i midten,  og legger eggene sine. Dette gjentar seg ti til tjue ganger med cirka tre dagers mellomrom. Ingen er vel særlig glad i å bli forstyrret under «akten». Men Skreien lar seg ikke forstyrre. Når skreien gyter biter den ikke på kroken. Den lar seg ikke affisere av agnet på lina og vandrer ikke hvileløst rett i garnet. Fiskerne vet det. Det er omtrent umulig å få skrei på kroken akkurat når den gyter. Det er i dagene før og etter, i hvileperiodene. Det er da det er et eventyrlig fiske. Og kanskje er det best for alle. At skreien får gyte i fred. Sikre generasjonene etter seg.

skrei-valentine
Fot: Petter Berg/ godfisk.no

I disse dager popper bildene opp i sosiale media og man hører kommentarene fra kollegaer, venner og familie; de frydefulle forventningene og beretningene om årets første skreimåltid! Etter mørketid og vinter er skreien med sin høydose omega-3 og vitamin D som en intravenøs vitamininnsprøytning i vinterslappe kropper – og i samfunnet for øvrig. Skreiens lange vandring fra Barentshavet gjør fiskekjøttet delikat kritthvitt og fast, det skiver seg i perfekte lameller på tallerkenen. Skreien er proppfull av proteiner, vitaminer og mineraler og en porsjon dekker også det daglige behovet for omega-3.  Skreien kalles med rette Havets Casanova. Og hva kan passe bedre enn å feire kjærligheten med en smak av havets viagra?  Bli gjerne inspirert av denne oppskriften på «Skrei Valentin«.

Takk for at du følger bloggen!

 

 

 

 

Det moderne Trollfjordslaget?

Fra slaget ved Stiklestad, Hanseatenes handelsmonopol, væreierens makt og Trollfjordslaget – til dagens stridspørsmål om leveringsplikt, evigvarende kvoter, og «ressursrente». I dag utkjempes slagene på andre arenaer; i Stortings- og regjeringskorridorer, hos Fiskebåtredernes Forbund, i Norges Fiskarlag, Kystfiskarlaget, i kystkommuner, miljøorganisasjoner og på Aker Brygge.

Skal man forstå samtiden må man kjenne historien.
(ps. ca 10 min lesetid)

Trollfjordslaget

Jeg er vokst opp i Digermulen og Raftsundet, like ved Trollfjorden. Og fra stuevinduet mitt nå ser jeg rett opp på Svolværgeita. En pussig fjellformasjon som steiler litt opprørsk foran fjellene bak, og tiltrekker seg fjellklatrere fra hele verden. Manndomsprøven er å hoppe fra det ene hornet til det andre. Eller som de senere år, gjøre alle slags halsbrekkende stunt i overfarten fra det ene hornet til det andre! Jeg lukker øynene, forsøker å forestille meg hvordan det var for vel 100 år siden. Vinterstid.

Med halv fart gled vi inn mot Svolværs trygge havn, hvor Gunnar Berg er født, har levet og er dypt savnet. I innløpet møter vi en ivrig liten dampbåt, hvorpå jeg leser navnet ” Gunnar Berg”

Ennå skjuler tåken fjellene. Forgjeves forsøker jeg å kjenne meg igjen etter maleriene.

Men der. Tåken begynner å løfte seg som om den bare hadde ventet på hurtigrutens ankomst. Det nederste stykke av de snedekkede, solbeskinnende fjellsider kom frem i strålende prakt. Mer og mer av tåketeppet oppover, og under dets faste nederste kant så vi de bratte, ville fjellvegger som syntes å synke mens teppet hevedes.

Plutselig oppdager jeg byen, som lå ved foten av disse storartede fjell. Jeg hadde ikke lagt merke til den før. Jeg forsto ikke at den torde ligge her.

Jeg forsto ikke hvordan den våget å bryte stillheten. 

                Christian Krogh, 1896

Langt tilbake i tid, da de store isbreene forsvant fra kysten, begynte torsken sin årlige gytevandring fra Barentshavet til Lofoten. I mer enn 10.000 år har kystfolket hver vinter fanget skreien. Arkeologer har gjort funn som viser at disse ressursene har vært utnyttet så lenge det har bodd folk i landet. Boplassene lå med kort vei til sjøen. Helleristninger, funn av fiskekroker av bein, rester av bein fra flere fiskeslag. Alt dette tyder på at fisken var en viktig del av livsgrunnlaget.

Norge er velsignet med gode, naturlige vilkår for fiske. Kystklimaet er temperert på grunn av Golfstrømmen som fører ekvatorvann nordover langs kysten. Utenfor den 3400 kilometer lange kystlinjen ligger kontinentalsokkelen med en mengde grunnere banker. Kanskje har du også rotet deg bort på værmeldingen tidlig på morgenen, der den sindige metrologene ramser opp. «Haltenbanken, Skreiabanken, Røstbanken…»?

Utenfor sokkelen og eggakanten ligger dyphavet. ”Stordjupta”, som fiskerne sier. Havstrømmene, temperaturen i havet og den naturlige utformingen av havbunnen skaper et miljø som gir de aller beste forutsetninger for en rik fiskebestand. Ett av de rikeste fiskeriområdene i verden ligger rett i fjæresteinene våre.

I begynnelsen spiste man fisken fersk, men man hadde behov for å gjemme unna fisk til senere bruk. På den tida var det naturlig nok dårlig med frysedisker og kjøleskap. Salt var det også lite av. Derimot var klimaet perfekt egnet til tørking av fisken. En naturlig og effektiv konserveringsmetode som bevarer fiskens egenskaper over mange år. Etter hvert ble tørrfisken også et eksportprodukt. Nordmenn byttet bort tørrfisken mot korn fra andre land. Proteinrik tørrfisk i bytte for karbohydrater i det rike kornet. Det var et naturlig bytte som kom begge parter til gode. Trolig var det frisiske kjøpmenn som på sine handelsferder langs norskekysten først ble kjent med tørrfisken og førte den med seg til Europa. Til Danmark og videre sydover til landområdene rundt den engelske kanal. Dette skjedde etter all sannsynlighet så tidlig som i tiden 500 – 700 e. kr

Strid om fisken er heller ikke noe moderne fenomen. Det ble utkjempet mange slag mellom konger og stormenn i nord og sør om råderetten til disse rike naturressursene.Det mest kjente slaget sto på Stiklestad i 1030, mellom den nordnorske kongen Tore Hund, med sin hær av fiskere og bønder, og kong Olav Haraldsson, senere Olav den Hellige. Fiskerne og bøndene vant slaget, men tapte råderetten over ressursene i nord. Sørnorsk kongemakt overtok kontrollen.

I 1120 etablerte Kong Øystein Nord

-Norges første by. Og det gjorde han på Storvågar ved nåværende Kabelvåg i Lofoten. Kong Øystein bygde kirke og rorbuer. Samtidig krevde han skatt av alle som fisket der; 5 spann skrei per mann. Nå kontrollerte kongen handelen og skatteleggingen. På denne tiden var det sterk vekst i folketallet i Europa, og det ble etablert byer. Det pavelige påbudet om faste, det vil si forbud mot å spise kjøtt enkelte dager og i visse perioder, var medvirkende til at fiskeeksporten bare økte. Tørrfisken fikk sin faste plass på menyen. I mange land med katolske tradisjoner er det fremdeles vanlig med fisk på fredag.

Fra slutten av 1200 tallet overtok det mektige tyske Hansaforbundet det meste av handelen med Lofoten og Nord-Norge. Fra sitt hovedsete i Lübeck hadde de sikret seg full kontroll over all eksport av tørrfisk og korn. Hanseatene styrte sin handel i nord fra et kontor på Bryggen i Bergen. At Bergen er bygget opp på fisken fra Lofoten er ingen overdrivelse.

I en tid der vi har butikker på hvert hjørne er det underlig å tenke på at det i flere hundre år var forbudt for nordlendingene å drive lokalhandel eller eksport. Men rundt 1750 hadde grepet fra Hanseatene og andre handelsmonopoler sluppet taket, og vi fikk lover om friere handel. Først ble det tillatt med lokal handel, og rundt 1800 også med direkteeksport fra fiskeværene. De lokale kjøpmennene ble de første eksportørene.

Handelsmennene kjøpte grunn og bygninger i fiskeværene. De bestemte prisene på varene de solgte, fisken de kjøpte, og satt i alle sentrale offentlige råd og nemnder.  Væreiere og nessekonger ble navnet på disse nye, mektige menn i nord. Væreiersystemet er glitrende skildret i Knut Hamsuns bøker. Kanskje husker noen også TV – serien om ”Benoni og Rosa”?

Rundt 1850-1900 ble norsk fiskeeksport mangedoblet. Folketallet i Europa vokste fra 188 millioner rundt år 1800 til 267 millioner i 1850.  Byene vokste raskt og befolkningen trengte rimelige matvarer. Norge økte fiskeeksporten til Sør-Europa, med Italia, Spania og Portugal som de viktigste kjøperlandene.

Den industrielle utviklingen gjorde at nye produkter så dagens lys. Nordmannen Peter Joachim Møller fra Røros fant i 1854 en metode for fremstilling av medisintran av fiskelever. Og kanskje tok oppfinneren for mye Møller’s tran? Mon tro om han hadde en visjon om at omsetningen av Omega-3 produkter skulle stige rett til værs? I 1879 begynte Christian Bjelland i Stavanger å legge ned hermetisk røkt brisling i olivenolje. Hermetikkindustrien ga brislingen og småsilda i fjordene en ny og aktuell verdi.

På slutten av atten hundre -tallet gjorde dampbåtene sitt inntog i fiskeriene. Det var også opptakten til Trollfjordslaget i 1890. Fire dampbåter stengte inngangen til den smale fjorden hvor ei not var strukket på tvers . De nektet småbåtene tilgang til fisken som kokte innenfor nota.

På dampbåtene var det ikke liv å se. De tunge jernskroga lå der bare å stengte. Jo, på den som lå rett framfor ”Kobben”, dukka det fram på kommandobrua en herre i pels med rautt ansikt og skinnlue.

Han gikk gemyttlig og røkte langpipe. Skipperen i oljehyre kom også fram ved sida av han, og han ropte: ” Dokker får gi tål, folk, til vi har tømt nøtene. Den som først kommer til kverna han maler. Søk heim til torvmyra Dokkers – det er e vårt.”

Det steg en strøm av hånlatter: ”Dokkers? Er fjorden dokkers? Og fisken i sjøen e den Dokkers? Ha,ha,ha!” Det lød en kjent røst langt bak i båtstimen: ”Gå på kara! Fan ta dem! Gå på guta!”

 ”Den Siste Viking” av Johan Bojer

 Slagsmål og sammenstøt inne i fjorden endte med at fiskerne i småbåtene brøt sperringene og vant dette så omtalte slaget i Trollfjorden. Fiskernes protester førte til at det året etter ble vedtatt forbud mot bruk av not under Lofotfisket.

 ”Trollfjordslaget dreidde seg om framtida for norsk fiskerinæring. Skulle næringa utviklast i retning av den britiske og hollandske havfiskemodellen, der fisket primært var ei bynæring, med store kapitalsterke trålselskap med tilhøyrende dampskipsflåte? Eller skulle ein byggja vidare på den norske modellen, med ein variert, fiskereigd kystflåte der fiskarane rådde over eigen arbeidsplass. ”  oppsummerte Nils Kolle i avisa Fiskaren sitt temanummer Norsk Fiskerihistorie i 100 år (9. juni 2005)

Trollfjordslaget  er også maleren Gunnar Bergs mest kjente verk. Der skildrer han opprøret til fiskerne som ble stengt ute fra fisket når det kokte i fjorden innenfor. Maleriet ble senere gitt i gave til Svolvær by og henger nå på hedersplass i Galleri Gunner Berg. Viktig initiativtaker til galleriet var  John Berg hos L.Bergs Sønner. Svolværs eldste fiskekjøper og tørrfiskprodusent. Ringen er sluttet.

Vekst og forvaltning.  I mellomkrigstida var forbruket av fisk økende. De viktigste fiskeslagene var sild og torsk. Silda ble saltet og lagt på tønner, mens torsken ble til tørrfisk, klippfisk, saltfisk og tran.

I 1926 organiserte fiskerne seg i Norges Fiskarlag. På 30-tallet var det rundt 130 000 registrerte fiskere i landet, og rundt 20 000 av disse var medlemmer i Fiskarlaget. Fra første dag var en av Fiskarlagets kampsaker å sikre en fiskereiet næring og hindre at utenforstående kapitalinteresser fikk kontrollen over næringa.

I 1938 ble Norges Råfisklag opprettet og samtidig kom Råfiskloven som ga råfisklaget enerett til førstehåndsomsetning av fisk fra Finnmark til Møre. Råfisklaget og råfiskloven var slutten på væreiernes formelle makt over fisket. Men bare få tiår tilbake var likevel fiskere prisgitt væreiernes godvilje. De hadde butikken, fiskemottaket  og rådde over ”gård og grunn”.

I 1972 ble ”Lov om regulering av deltakelsen i fisket” vedtatt, det en i dag omtaler som deltakerloven. Formålet med loven var å verne fiskerne mot kapital og spekulasjonsinteresser utenfor næringa. Det sentrale formål var en offentlig kontroll med hvem som får tilgang til fisket.

Allerede på 1890 – tallet ble de første tråltypene tatt i bruk i Norge. Faktisk ble trålloven innført så tidlig som i 1908. Der la Stortinget ned forbud mot tråling innenfor firemilsgrensen. Fra midten av tredvetallet økte trålfisket kraftig i omfang. Det var stadige konflikter mellom trålere og kystfiskerne, som opplevde at garn og bruk ble ødelagt av tråleredskapene. Det utviklet seg en slik motstand mot tråling at det i 1936 ble forbudt for nordmenn å drive trålfiske, et forbud som sto ved lag til 1952. Den teknologiske utviklinga i fiskeriene skjøt for alvor fart fra 1960 – tallet og utover. Trålerne og havfiskeflåten utgjorde en stadig større del av næringa, og det ble investert enorme summer i den voksende trålerflåten.

 England, Frankrike, Vest – Tyskland, Spania og Portugal dominerte lenge i den internasjonale havfiskeflåten. Nasjoner uten spesielle tradisjoner innen fiskeriene fikk øynene opp for de økonomiske verdiene fisken representerer. Land som Øst-Tyskland, Polen og Sovjetunionen ekspanderte voldsomt i havfiskeflåten. Sovjetunionen, som tidligere bare drev et moderat fiske, gjennomførte store fangstplaner. De sendte trålere i hundretall ut i Barentshavet. Utenlandske trålere, med briter, tyskere og russere i spissen drev et intenst fiske og en fryktet nedfisking og overbeskatning.

Et politisk kunststykke anført av daværende havrettsminister Jens Evensen gjorde at den norske territorialgrensen ble utvidet til 200 nautiske mil i 1977. Det ga Norge en langt bedre kontroll med ressursene og førte til at den britiske og tyske trålflåten ble sterkt nedbygd som følge av den begrensede adgangen til fisket.

Det er i grunnen to prinsipper for selve den fysiske fangsten av fisk: fastholding eller innespering. Den mest vanlige er fastholding ved hjelp av krok, slik man finner på jukse, line, dorge og en helt vanlig fiskstang. Det andre er snareprinsippet som garnfisket representerer. Ved innesperring av fisken bruker man redskap som trål, not, snurrevad, teiner, ruser og liknende. Videre skilles det mellom passive og aktive redskap. Passive redskap er line, garn, jukse, teiner, ruser og liknende der fisken selv oppsøker redskapet. Aktive redskap er eksempelvis trål, ringnot og snurrevad.

Juksa er et av våre eldste fiskeredskap. Våre forfedre laget fiskekroker av bein, og på utgravninger har man funnet rester etter slike fiskekroker og også etter søkker benyttet i dette fisket. Juksa er et snøre med en stor krok, og ofte flere mindre kroker i enden. Et søkke i enden holder kroken rett i vannet også når det er mye strøm. Opprinnelig var dette et håndsnøre, spunnet på rokk og med hjemmelaget angel. Tidligere sto fiskeren ved ripa og dro i snøret dagen lang. I dag bruker de fleste juksamaskiner. En slik maskin slipper ut snøret, rykker og napper, og drar opp fangsten. Det eneste fiskeren må gjøre er å ta hver enkelt fisk av kroken, bløgge (bløde ut), sløye den og legge den på is til en går inn til fiskebruket.

Garn er også et av de gamle fiskeredskapene. Man mener det ble innført i Lofoten rundt 1750. Etter 1880 ble både maskinbundne og håndbundne garn brukt. Etter hvert gikk man bort fra hamp og på slutten av 1880 årene ble de laget av stadig finere tråd. Glasskulene til garnene kom i 1890 og de gamle trekavlene ble utkonkurrert. Garnene settes om ettermiddagen og den ferske fisken hentes opp neste morgen.Tidligere var det et problem at garnfisken kunne bli stående flere døgn i garnet, fordi en satte ut alt for mange garnlenker. I dag er det meste av garnfisken av svært god kvalitet. De senere år har en også operert med noe en kaller ”stubbing”. Garnene er bare så vidt i sjøen, kanskje 2 – 4 timer før de dras opp igjen. Fisken er blodfersk og av topp kvalitet.

Nylongarn ble introdusert i 1930 årene. Den er slitesterk og holder lenge. Ulempen er at nylon ikke brytes ned av naturen. Garn og not som mistes i havet råtner ikke, men blir liggende på bunnen å ”fiske”. Slike herreløse garn kalles gjerne spøkelsesgarn.

Line er et langt tau. På tauet knytter en fast snører med passe mellomrom. På enden av hvert snøre er en krok. En line består tradisjonelt av et tau med 100 kroksnører. På hver krok fester en agn. For at lina ikke skal bli ført bort av havstrømmene, må en feste den til bunnen med en tung stein, ”ilsteinen”. Fra ilsteinen går det et tau opp til overflaten av havet. Her er det bundet fast en flytende gjenstand – som regel ei blåse. Blåsa er merket slik at fiskeren kan finne igjen sitt bruk. Lina som blir satt om ettermiddagen og dradd den neste dagen, kaller en nattline. Daglina setter en først når nattlina er dratt opp, og drar den senere samme dag.

Autoline i banklineflåten ble innført på midten av 1970-tallet og er antakelig en av de største nyvinningene innen fiskeredskaper i moderne tid. Innretningen fester agnet automatisk til lina. Autoline er utrolig effektivt og tar med seg all fisk i sin vei. Autolineflåten består stort sett av store havgående båter over 98 fot. De aller fleste fartøyene produserer fisken fryst ombord, men noe leveres også ferskt. Banklinefisket fikk formelle rettigheter i fisket på begynnelsen av 1990-tallet og merkelig nok sorterer autolineflåten under kystflåten i reguleringen av fisket.

Nota var opprinnelig rett som en vegg, men etter hvert har redskapet utviklet seg til varianter av buer og sekker. I dag er det oftest snurrevad , trål og ringnot som benyttes. Snurrevad er ei not som settes på tvers bak båten ved hjelp av to lange tau som strekkes ut til hver side. På Lofothavet tillates hver av tau – armene en lengde inntil 1100 meter. Nota klappes så sammen til en avlang pose og hales inn. Hvert år klager andre fiskere på at snurrevadfiskere kjører båten framover under innhaling av nota. Da fungerer snurrevaden som en trål. Tråling er ikke tillatt på snurrevadfeltene ved kysten. Synketauet, eller fiskelina som trekker nota ned mot bunnen, ruller over havbunnen. Mange er bekymret for at snurrevaden bidrar til å ødelegge faunaen der fisken beiter.

Trålen er en traktformet nettpose eller not som slepes gjennom sjøen for fangst av fisk. En moderne bunntrål er satt sammen av flere deler: Helt bak er en fiskepose av tykk eller dobbel tråd. Foran trålen til hver side er to tråldører som holder trålen åpen. Hver tråldør veier fra sju-hundre kilo til flere tonn. Mellom tråldørene og selve posen er det en u-formet innretning en kaller ”gear”.  Som regel er dette gummiskiver som er trædd på en kjetting. Kjettingen rulles over havbunnen, og fungerer som et søkke som trekker trålen ned mot bunnen der fisken er. Trålen har ulik størrelse alt etter hvilket fiskeslag en fisker etter.

For en gjennomsnittlig torsketrål har åpningen foran i trålposen en høyde på fem-seks meter og en bredde på cirka 110 meter. Selve trålposen er rundt sytti meter lang. For reketrålen er åpningen ca tjue meter høy og 140 – 170 meter bred, og trålposens lengde er rundt 120 meter. På kollmuletrålen er åpningen minst på størrelse med en fotballbane, med en trålpose bak som kan strekke seg mellom 600 og 1000 meter.

Innvendingene mot trål som fangstmetode er mange. Selv om en i dag har såkalte sorteringsrister, fører for liten maskevidde og store hal til fangst av småfisk. Bunntrål gjør dessuten uopprettelig skade på havbunnen og dermed fiskens oppvekstgrunnlag.  Fordelen med store trålerne er at en kan fange fisken langt til havs der den er utilgjengelig for de mindre kystbåtene. Det var også bakgrunnen for den mye omtalte leveringsplikten. Trålerne skulle levere fisk til fiskeforedlingsanlegg langs kysten i periodenr der fisken er langt til havs og vanskeligere tilgjengelig for kystflåten. Trålerne fikk dispensasjon fra deltakerloven og formelle rettigheter i det verdifulle torskefisket nettopp mot at de forpliktet seg til å levere fisk til landanlegg i de samfunnene og kystfiskerne som da sa fra seg noe av rettighetene i fisket.

Ressursene som forsvant.  Etter at silda forsvant på slutten av sekstitallet, gikk mange av båtene, særlig ringnotsnurpere, over til å fiske lodde. Dette loddefisket økte sterkt på 70-tallet, og utgjorde omlag halvparten av den totale norske fiskefangsten. Men et tiår etter var loddeforekomsten tynnet ut og lodda i Barentshavet ble fredet fram til 1991. At silda og lodda ble ”fisket opp”, var sannsynligvis en medvirkende årsak til at det et tiår senere ble  total krise i torskebestanden.

På begynnelsen av 80 – tallet var fisket svært godt. Men mange kystfiskere uttrykte bekymring for hva det intense trålfisket ville bety for framtidas ressurser. Det ble hevdet at trålerne tok for stort kvantum, hadde for liten maskevidde, dumpet fisk og ødela havbunnen. Skepsisen kystfiskerne rettet mot havfiskeflåten ble det i liten eller ingen grad tatt notis av. Fisket var godt, og forskerne uttalte i 1986 at rundt en million tonn torsk burde kunne hentes ut rundt 1989 / 1990.

I dag vet vi at forskerne tok feil og kystfiskerne hadde rett. Fra midten av åttitallet og utover var det en gradvis nedgang i fisket, til det nådde et endelig bunnivå i 1990. Det dårlige fisket på slutten av åtti-tallet gjorde at forskerne nå varslet en alvorlig ressurskrise og anbefalt harde reguleringer. I 1989 ble det fangststopp midt under Lofotfisket, og 18. april 1989 vedtok den daværende regjering, ved fiskeriminister Bjarne Mørk Eidem å stoppe fisket. Året etter ble det for første gang innført regulering og begrensning for kystfiskeflåten som fisker med passive redskap. Fiskerne ble klassifisert i et slags a og b – lag. De som fikk tildelt individuelle fartøykvoter og det meste av torske – ressursene kalte en gruppe 1. I gruppe 2 måtte en konkurrere om en mindre gruppekvote. Fiskere mente tilfeldighetene avgjorde hvilken gruppe en havnet i.  Mange av de som havnet i gruppe 2 mente de urettmessig ble stengt ute fra fisket. Det er det en sikter til når en sier at den frie allmenningen på havet ble stengt.

Kvotekuttet fikk til dels alvorlige konsekvenser for fiskerinæringa. Et inntektstap på bortimot sytti prosent fikk naturlig nok følger i hele samfunnet og mange kystfiskerne var bitre over at det var de som fikk svi for det de mente var havfiskeflåtens overfiske – dette til tross for at nettopp kystflåten hadde advart mot dette i mange år.

Innføringen av trålstigen i 1993 ga trålflåten formelle rettigheter i torskefisket. Her ble det slått fast at trålerne skulle ha rundt 35 % av det totale kvantum torsk i gode tider, og redusere til 28 % i dårlige. Dette var en utløsende årsak til at mange kystfiskere brøt ut av det tradisjonsrike Fiskarlaget og dannet en egen organisasjon – Kystfiskernes Forening, som  senere ble Norges Kystfiskarlag. De mente at trålere og redere hadde for stor innflytelse, og at Norges Fiskarlag dermed ikke tjente kystflåtens interesser. Det er fortsatt interessekonflikt mellom havfiskeflåten og kystflåten. Internt i Norges Fiskarlag diskuteres dette sjeldent. Noen hevder det er fordi Norges Fiskarlag er økonomisk avhengig de store fiskebåtrederne. Mellom femti og seksti prosent av inntektene til Norges Fiskarlag genereres av Fiskebåtredernes Forbund.

Krakket rundt 1990 førte også til at kapitalreservene i næringa ble tappet.  Fiskeribedrifter, produksjonsutstyr, båter og bruk ble skrevet ned i verdi – den bokførte verdien ble dermed kraftig redusert. I ettertid, når man hadde kommet seg over kneika var det derfor problemer med å finansiere nye investeringer. Bankene ønsker jo som regel en betydelig egenkapital ved finansiering av nye lån. Dette var en medvirkende årsak til at det i denne perioden og utover er kommet inn en rekke nye eiere utenfra. Eiere med frisk kapital – men også en annen kultur?

I 1999 ble en revidert deltakerlov vedtatt. Der ble fiskeren om bord likestilt med rederen på land. Fiskeren eller rederen må ha majoritetsinteresser i selskapet som driver båten. Under behandlingen av saken uttalte de folkevalgte at «fiskeressursene tilhører det norske folk i felleskap” Ingen skal gis evigvarende rettigheter til å vederlagsfritt å høste av havet, mens andre blir stengt ute”. Utvikingen de siste årene gjør denne formuleringen noe vanskelig å forstå.

”Kven skal i framtida få retten til å høste av ressursene i havet? Folk som bor langs kysten og som i uminnelige tider har drevet fiske som en del av livsgrunnlaget? Eller aktører frå finans og næringsliv utan nemnande røter i kystens kultur og økonomi?” oppsummerer Nils Kolle elegant.

Det er mer enn hundre år siden Trollfjordslaget. Men hva er egentlig forskjellen på dampbåtene som stengte fjorden og denne vinterens forslag fra Eidesen-utvalget som gjør at utvalgte rederne kan bli tildelt evigvarende rettigheter til fisken?

I ”Den siste viking” ropte fiskerne fortørnet til kapteinen på de store båtene:

«Dokkers? Fisken i sjøen e den Dokkers? Ha,ha,ha!”

 

 

Skreifiske direkte fra «Helena»

Unik sjanse til å følge skreifisket «live» minutt for minutt!

 

Ut denne uka kan du følge skreifisket minutt for minutt – skrei for skrei -ombord i fiskebåten «Helena». Jeg hadde det stående på noen timer på fredag formiddag og det er er en fantastisk fin mulighet til å følge «hverdagen» ombord i en fiskebåt.  Det er herlig å se stor, flott skrei bli dratt over ripa!

Det er Fiskeribladet som streamer direkte via sine nettsider, sjekk lenken under!

Fredag 7.4

Torsdag 6.april

Onsdag 5.april

Tirsdag 4.april

Mandag 3.april

 

Sandbergs sølvpenger.

Ved å skrote leveringsplikten for trålere gir regjeringen tidenes milliardgave til utvalgte trålrederi mens kystsamfunn i nord og samfunnets felles interesser står igjen som tapere

IMG_7929
Foto: Lena Amalie Hamnes

Leveringsplikten er samfunnskontrakten som skulle forsvare at havfisktrålerne i 1990 fikk formelle rettigheter i det norske torskefisket gjennom innføringen av det som gjerne omtales som trålstigen. Rundt en tredjedel av den totale torskekvoten ble da overført fra kystfiskerne til trålflåten med den klare juridiske betingelsen at disse fartøyene skulle levere fisk og råstoff tilbake i kystsamfunnene der man hentet fiskerettighetene. Ferskfisktrålerne kunne hente opp fisk langt til havs og i deler av året der fisken var mindre tilgjengelig for kystflåten. Den eneste grunnen til at trålerne i det hele tatt fikk torskekvoter var fordi gjenytelsen var at de skulle bidra med fisk og råstoff til fiskeindustrien gjennom hele året og dermed sikre viktige arbeidsplasser og aktivitet på land.

Fortsett å lese «Sandbergs sølvpenger.»