Gode forslag kan også komme fra dem vi vanligvis er uenige med
Vi lever av havet i Norge og i nord. Derfor skvatt jeg litt da nyhetene forrige uke meddelte at både Norges Småkvalfangerlag og flere toneangivende tillitsvalgte i Senterpartiet ikke vil støtte årets tv-aksjon mot plastforsøpling av havet fordi prosjektet ledes av Verdens naturfond (WWF). Til NRK begrunner varaordfører og leder av Bodø Senterparti Ola Smeplass dette med at WWF angriper primærnæringene og Senterpartiet. Smeplass åpner for å snu på en betingelse: «Dersom WWF klarer å overbevise meg om at de ikke lenger går til stadige angrep på Senterpartiets politikk, skal jeg revurdere. Jeg utfordrer dem på det.»
Havet er vårt viktigste matfat, og den enorme plastforsøplingen truer livet i havet. I dag vet vi at mikropartiklene fra plasten fortsetter opp i næringskjeden og på sikt truer helsen til alle som spiser fisk, sjømat, tang eller annet som det store blå forsyner oss med. Vår statsminister har snakket om dette i FN, alle politiske partier og miljøorganisasjoner er enige: Vi må gjøre alt vi kan – og litt til – for å rydde opp. Ikke minst må vi forhindre at mer plast havner i havet. Det er derfor den verdensomspennende miljøorganisasjonen Verdens naturfond (WWF) i år samarbeider med NRK TV-aksjonen om et prosjekt der målet er å redusere det vanvittige omfanget av marin plastforsøpling i de fire landene som står for en fjerdedel av plastutslipp i havet.
Samtlige fiskeriorganisasjoner har i årevis kjempet for å hindre oljeboring i fiskens fødestue utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja og det er nettopp miljøorganisasjoner som WWF, Greenpeace og Natur og Ungdom som har vært den viktigste allierte til vår aller største primærnæring.
Kanskje glemmer også skeptikere at innsatsen fra WWF og Greenpeace var sentral i arbeidet med å stanse det katastrofale overfisket i Barentshavet som for femten år siden var den største trusselen mot ressursgrunnlaget i norske fiskerier. Innsatsen fra WWF var så viktig at organisasjonen i 2007 ble tildelt Fiskeridepartementets Fyrtårnpris for «organisasjonens utrettelige og grundige engasjement i kampen mot det ulovlige fisket. Dette er et særdeles viktig arbeid for å sikre et bærekraftig marint ressursgrunnlag», som det het i begrunnelsen fra departementet. Det er hevet over enhver tvil at innsatsen fra WWF og Greenpeace sammen med Kystvakta og Fiskeridepartementet selv var helt uvurderlig i kampen mot det ulovlige fisket. I løpet av tre år ble det ulovlige, mafiastyrte overfisket redusert fra ufattelige 160 000 tonn til knappe 20 000 tonn.
Jeg er grunnleggende uenig med både WWF og Greenpeace i synet på hvalfangst, men det er urimelig å la ulike syn i enkeltsaker munne ut i konklusjonen at WWF angriper primærnæringene. I særdeleshet når plastforsøpling av havet i høyeste grad truer de maritime primærnæringene med samlet sysselsettingseffekt på 66 000 årsverk.
Konfliktlinjen sentrum–periferi er sentral og høyst reell i norsk politikk og samfunnsliv, og tålmodigheten i mange lokalsamfunn er tøyd over tålegrensen. Men vi er på ville veier dersom det går inflasjon i denne konflikten og dersom vi begrunner omtrent enhver saklig uenighet med «sentrum mot distrikt». Det fører til at nyansene forsvinner i det offentlige ordskifte og en forenkling som neppe tjener noen.
Vi bør i langt større grad anerkjenne at gode forslag også kan komme fra de vi vanligvis er mest uenige med. Dersom jeg som lokalpolitiker i Arbeiderpartiet skal styre unna innspill og samarbeid med alle organisasjoner som på ett eller annet tidspunkt har kritisert Arbeiderpartiet, blir det neppe mange igjen å samarbeide med. Jeg vil derfor snu utfordringen til alle miljøorganisasjoner og NGO-er: Fortsett å kritisere mitt og andre partiers politikk om dere mener den kan forbedres, og la oss samarbeide godt om sakene vi er enige om.
Det å forhindre plastforsøpling av havet er en slik sak.
NAKEN UTEN FISK 