Det moderne Trollfjordslaget?

Fra slaget ved Stiklestad, Hanseatenes handelsmonopol, væreierens makt og Trollfjordslaget – til dagens stridspørsmål om leveringsplikt, evigvarende kvoter, og «ressursrente». I dag utkjempes slagene på andre arenaer; i Stortings- og regjeringskorridorer, hos Fiskebåtredernes Forbund, i Norges Fiskarlag, Kystfiskarlaget, i kystkommuner, miljøorganisasjoner og på Aker Brygge.

Skal man forstå samtiden må man kjenne historien.
(ps. ca 10 min lesetid)

Reklamer

Trollfjordslaget

Jeg er vokst opp i Digermulen og Raftsundet, like ved Trollfjorden. Og fra stuevinduet mitt nå ser jeg rett opp på Svolværgeita. En pussig fjellformasjon som steiler litt opprørsk foran fjellene bak, og tiltrekker seg fjellklatrere fra hele verden. Manndomsprøven er å hoppe fra det ene hornet til det andre. Eller som de senere år, gjøre alle slags halsbrekkende stunt i overfarten fra det ene hornet til det andre! Jeg lukker øynene, forsøker å forestille meg hvordan det var for vel 100 år siden. Vinterstid.

Med halv fart gled vi inn mot Svolværs trygge havn, hvor Gunnar Berg er født, har levet og er dypt savnet. I innløpet møter vi en ivrig liten dampbåt, hvorpå jeg leser navnet ” Gunnar Berg”

Ennå skjuler tåken fjellene. Forgjeves forsøker jeg å kjenne meg igjen etter maleriene.

Men der. Tåken begynner å løfte seg som om den bare hadde ventet på hurtigrutens ankomst. Det nederste stykke av de snedekkede, solbeskinnende fjellsider kom frem i strålende prakt. Mer og mer av tåketeppet oppover, og under dets faste nederste kant så vi de bratte, ville fjellvegger som syntes å synke mens teppet hevedes.

Plutselig oppdager jeg byen, som lå ved foten av disse storartede fjell. Jeg hadde ikke lagt merke til den før. Jeg forsto ikke at den torde ligge her.

Jeg forsto ikke hvordan den våget å bryte stillheten. 

                Christian Krogh, 1896

Langt tilbake i tid, da de store isbreene forsvant fra kysten, begynte torsken sin årlige gytevandring fra Barentshavet til Lofoten. I mer enn 10.000 år har kystfolket hver vinter fanget skreien. Arkeologer har gjort funn som viser at disse ressursene har vært utnyttet så lenge det har bodd folk i landet. Boplassene lå med kort vei til sjøen. Helleristninger, funn av fiskekroker av bein, rester av bein fra flere fiskeslag. Alt dette tyder på at fisken var en viktig del av livsgrunnlaget.

Norge er velsignet med gode, naturlige vilkår for fiske. Kystklimaet er temperert på grunn av Golfstrømmen som fører ekvatorvann nordover langs kysten. Utenfor den 3400 kilometer lange kystlinjen ligger kontinentalsokkelen med en mengde grunnere banker. Kanskje har du også rotet deg bort på værmeldingen tidlig på morgenen, der den sindige metrologene ramser opp. «Haltenbanken, Skreiabanken, Røstbanken…»?

Utenfor sokkelen og eggakanten ligger dyphavet. ”Stordjupta”, som fiskerne sier. Havstrømmene, temperaturen i havet og den naturlige utformingen av havbunnen skaper et miljø som gir de aller beste forutsetninger for en rik fiskebestand. Ett av de rikeste fiskeriområdene i verden ligger rett i fjæresteinene våre.

I begynnelsen spiste man fisken fersk, men man hadde behov for å gjemme unna fisk til senere bruk. På den tida var det naturlig nok dårlig med frysedisker og kjøleskap. Salt var det også lite av. Derimot var klimaet perfekt egnet til tørking av fisken. En naturlig og effektiv konserveringsmetode som bevarer fiskens egenskaper over mange år. Etter hvert ble tørrfisken også et eksportprodukt. Nordmenn byttet bort tørrfisken mot korn fra andre land. Proteinrik tørrfisk i bytte for karbohydrater i det rike kornet. Det var et naturlig bytte som kom begge parter til gode. Trolig var det frisiske kjøpmenn som på sine handelsferder langs norskekysten først ble kjent med tørrfisken og førte den med seg til Europa. Til Danmark og videre sydover til landområdene rundt den engelske kanal. Dette skjedde etter all sannsynlighet så tidlig som i tiden 500 – 700 e. kr

Strid om fisken er heller ikke noe moderne fenomen. Det ble utkjempet mange slag mellom konger og stormenn i nord og sør om råderetten til disse rike naturressursene.Det mest kjente slaget sto på Stiklestad i 1030, mellom den nordnorske kongen Tore Hund, med sin hær av fiskere og bønder, og kong Olav Haraldsson, senere Olav den Hellige. Fiskerne og bøndene vant slaget, men tapte råderetten over ressursene i nord. Sørnorsk kongemakt overtok kontrollen.

I 1120 etablerte Kong Øystein Nord

-Norges første by. Og det gjorde han på Storvågar ved nåværende Kabelvåg i Lofoten. Kong Øystein bygde kirke og rorbuer. Samtidig krevde han skatt av alle som fisket der; 5 spann skrei per mann. Nå kontrollerte kongen handelen og skatteleggingen. På denne tiden var det sterk vekst i folketallet i Europa, og det ble etablert byer. Det pavelige påbudet om faste, det vil si forbud mot å spise kjøtt enkelte dager og i visse perioder, var medvirkende til at fiskeeksporten bare økte. Tørrfisken fikk sin faste plass på menyen. I mange land med katolske tradisjoner er det fremdeles vanlig med fisk på fredag.

Fra slutten av 1200 tallet overtok det mektige tyske Hansaforbundet det meste av handelen med Lofoten og Nord-Norge. Fra sitt hovedsete i Lübeck hadde de sikret seg full kontroll over all eksport av tørrfisk og korn. Hanseatene styrte sin handel i nord fra et kontor på Bryggen i Bergen. At Bergen er bygget opp på fisken fra Lofoten er ingen overdrivelse.

I en tid der vi har butikker på hvert hjørne er det underlig å tenke på at det i flere hundre år var forbudt for nordlendingene å drive lokalhandel eller eksport. Men rundt 1750 hadde grepet fra Hanseatene og andre handelsmonopoler sluppet taket, og vi fikk lover om friere handel. Først ble det tillatt med lokal handel, og rundt 1800 også med direkteeksport fra fiskeværene. De lokale kjøpmennene ble de første eksportørene.

Handelsmennene kjøpte grunn og bygninger i fiskeværene. De bestemte prisene på varene de solgte, fisken de kjøpte, og satt i alle sentrale offentlige råd og nemnder.  Væreiere og nessekonger ble navnet på disse nye, mektige menn i nord. Væreiersystemet er glitrende skildret i Knut Hamsuns bøker. Kanskje husker noen også TV – serien om ”Benoni og Rosa”?

Rundt 1850-1900 ble norsk fiskeeksport mangedoblet. Folketallet i Europa vokste fra 188 millioner rundt år 1800 til 267 millioner i 1850.  Byene vokste raskt og befolkningen trengte rimelige matvarer. Norge økte fiskeeksporten til Sør-Europa, med Italia, Spania og Portugal som de viktigste kjøperlandene.

Den industrielle utviklingen gjorde at nye produkter så dagens lys. Nordmannen Peter Joachim Møller fra Røros fant i 1854 en metode for fremstilling av medisintran av fiskelever. Og kanskje tok oppfinneren for mye Møller’s tran? Mon tro om han hadde en visjon om at omsetningen av Omega-3 produkter skulle stige rett til værs? I 1879 begynte Christian Bjelland i Stavanger å legge ned hermetisk røkt brisling i olivenolje. Hermetikkindustrien ga brislingen og småsilda i fjordene en ny og aktuell verdi.

På slutten av atten hundre -tallet gjorde dampbåtene sitt inntog i fiskeriene. Det var også opptakten til Trollfjordslaget i 1890. Fire dampbåter stengte inngangen til den smale fjorden hvor ei not var strukket på tvers . De nektet småbåtene tilgang til fisken som kokte innenfor nota.

På dampbåtene var det ikke liv å se. De tunge jernskroga lå der bare å stengte. Jo, på den som lå rett framfor ”Kobben”, dukka det fram på kommandobrua en herre i pels med rautt ansikt og skinnlue.

Han gikk gemyttlig og røkte langpipe. Skipperen i oljehyre kom også fram ved sida av han, og han ropte: ” Dokker får gi tål, folk, til vi har tømt nøtene. Den som først kommer til kverna han maler. Søk heim til torvmyra Dokkers – det er e vårt.”

Det steg en strøm av hånlatter: ”Dokkers? Er fjorden dokkers? Og fisken i sjøen e den Dokkers? Ha,ha,ha!” Det lød en kjent røst langt bak i båtstimen: ”Gå på kara! Fan ta dem! Gå på guta!”

 ”Den Siste Viking” av Johan Bojer

 Slagsmål og sammenstøt inne i fjorden endte med at fiskerne i småbåtene brøt sperringene og vant dette så omtalte slaget i Trollfjorden. Fiskernes protester førte til at det året etter ble vedtatt forbud mot bruk av not under Lofotfisket.

 ”Trollfjordslaget dreidde seg om framtida for norsk fiskerinæring. Skulle næringa utviklast i retning av den britiske og hollandske havfiskemodellen, der fisket primært var ei bynæring, med store kapitalsterke trålselskap med tilhøyrende dampskipsflåte? Eller skulle ein byggja vidare på den norske modellen, med ein variert, fiskereigd kystflåte der fiskarane rådde over eigen arbeidsplass. ”  oppsummerte Nils Kolle i avisa Fiskaren sitt temanummer Norsk Fiskerihistorie i 100 år (9. juni 2005)

Trollfjordslaget  er også maleren Gunnar Bergs mest kjente verk. Der skildrer han opprøret til fiskerne som ble stengt ute fra fisket når det kokte i fjorden innenfor. Maleriet ble senere gitt i gave til Svolvær by og henger nå på hedersplass i Galleri Gunner Berg. Viktig initiativtaker til galleriet var  John Berg hos L.Bergs Sønner. Svolværs eldste fiskekjøper og tørrfiskprodusent. Ringen er sluttet.

Vekst og forvaltning.  I mellomkrigstida var forbruket av fisk økende. De viktigste fiskeslagene var sild og torsk. Silda ble saltet og lagt på tønner, mens torsken ble til tørrfisk, klippfisk, saltfisk og tran.

I 1926 organiserte fiskerne seg i Norges Fiskarlag. På 30-tallet var det rundt 130 000 registrerte fiskere i landet, og rundt 20 000 av disse var medlemmer i Fiskarlaget. Fra første dag var en av Fiskarlagets kampsaker å sikre en fiskereiet næring og hindre at utenforstående kapitalinteresser fikk kontrollen over næringa.

I 1938 ble Norges Råfisklag opprettet og samtidig kom Råfiskloven som ga råfisklaget enerett til førstehåndsomsetning av fisk fra Finnmark til Møre. Råfisklaget og råfiskloven var slutten på væreiernes formelle makt over fisket. Men bare få tiår tilbake var likevel fiskere prisgitt væreiernes godvilje. De hadde butikken, fiskemottaket  og rådde over ”gård og grunn”.

I 1972 ble ”Lov om regulering av deltakelsen i fisket” vedtatt, det en i dag omtaler som deltakerloven. Formålet med loven var å verne fiskerne mot kapital og spekulasjonsinteresser utenfor næringa. Det sentrale formål var en offentlig kontroll med hvem som får tilgang til fisket.

Allerede på 1890 – tallet ble de første tråltypene tatt i bruk i Norge. Faktisk ble trålloven innført så tidlig som i 1908. Der la Stortinget ned forbud mot tråling innenfor firemilsgrensen. Fra midten av tredvetallet økte trålfisket kraftig i omfang. Det var stadige konflikter mellom trålere og kystfiskerne, som opplevde at garn og bruk ble ødelagt av tråleredskapene. Det utviklet seg en slik motstand mot tråling at det i 1936 ble forbudt for nordmenn å drive trålfiske, et forbud som sto ved lag til 1952. Den teknologiske utviklinga i fiskeriene skjøt for alvor fart fra 1960 – tallet og utover. Trålerne og havfiskeflåten utgjorde en stadig større del av næringa, og det ble investert enorme summer i den voksende trålerflåten.

 England, Frankrike, Vest – Tyskland, Spania og Portugal dominerte lenge i den internasjonale havfiskeflåten. Nasjoner uten spesielle tradisjoner innen fiskeriene fikk øynene opp for de økonomiske verdiene fisken representerer. Land som Øst-Tyskland, Polen og Sovjetunionen ekspanderte voldsomt i havfiskeflåten. Sovjetunionen, som tidligere bare drev et moderat fiske, gjennomførte store fangstplaner. De sendte trålere i hundretall ut i Barentshavet. Utenlandske trålere, med briter, tyskere og russere i spissen drev et intenst fiske og en fryktet nedfisking og overbeskatning.

Et politisk kunststykke anført av daværende havrettsminister Jens Evensen gjorde at den norske territorialgrensen ble utvidet til 200 nautiske mil i 1977. Det ga Norge en langt bedre kontroll med ressursene og førte til at den britiske og tyske trålflåten ble sterkt nedbygd som følge av den begrensede adgangen til fisket.

Det er i grunnen to prinsipper for selve den fysiske fangsten av fisk: fastholding eller innespering. Den mest vanlige er fastholding ved hjelp av krok, slik man finner på jukse, line, dorge og en helt vanlig fiskstang. Det andre er snareprinsippet som garnfisket representerer. Ved innesperring av fisken bruker man redskap som trål, not, snurrevad, teiner, ruser og liknende. Videre skilles det mellom passive og aktive redskap. Passive redskap er line, garn, jukse, teiner, ruser og liknende der fisken selv oppsøker redskapet. Aktive redskap er eksempelvis trål, ringnot og snurrevad.

Juksa er et av våre eldste fiskeredskap. Våre forfedre laget fiskekroker av bein, og på utgravninger har man funnet rester etter slike fiskekroker og også etter søkker benyttet i dette fisket. Juksa er et snøre med en stor krok, og ofte flere mindre kroker i enden. Et søkke i enden holder kroken rett i vannet også når det er mye strøm. Opprinnelig var dette et håndsnøre, spunnet på rokk og med hjemmelaget angel. Tidligere sto fiskeren ved ripa og dro i snøret dagen lang. I dag bruker de fleste juksamaskiner. En slik maskin slipper ut snøret, rykker og napper, og drar opp fangsten. Det eneste fiskeren må gjøre er å ta hver enkelt fisk av kroken, bløgge (bløde ut), sløye den og legge den på is til en går inn til fiskebruket.

Garn er også et av de gamle fiskeredskapene. Man mener det ble innført i Lofoten rundt 1750. Etter 1880 ble både maskinbundne og håndbundne garn brukt. Etter hvert gikk man bort fra hamp og på slutten av 1880 årene ble de laget av stadig finere tråd. Glasskulene til garnene kom i 1890 og de gamle trekavlene ble utkonkurrert. Garnene settes om ettermiddagen og den ferske fisken hentes opp neste morgen.Tidligere var det et problem at garnfisken kunne bli stående flere døgn i garnet, fordi en satte ut alt for mange garnlenker. I dag er det meste av garnfisken av svært god kvalitet. De senere år har en også operert med noe en kaller ”stubbing”. Garnene er bare så vidt i sjøen, kanskje 2 – 4 timer før de dras opp igjen. Fisken er blodfersk og av topp kvalitet.

Nylongarn ble introdusert i 1930 årene. Den er slitesterk og holder lenge. Ulempen er at nylon ikke brytes ned av naturen. Garn og not som mistes i havet råtner ikke, men blir liggende på bunnen å ”fiske”. Slike herreløse garn kalles gjerne spøkelsesgarn.

Line er et langt tau. På tauet knytter en fast snører med passe mellomrom. På enden av hvert snøre er en krok. En line består tradisjonelt av et tau med 100 kroksnører. På hver krok fester en agn. For at lina ikke skal bli ført bort av havstrømmene, må en feste den til bunnen med en tung stein, ”ilsteinen”. Fra ilsteinen går det et tau opp til overflaten av havet. Her er det bundet fast en flytende gjenstand – som regel ei blåse. Blåsa er merket slik at fiskeren kan finne igjen sitt bruk. Lina som blir satt om ettermiddagen og dradd den neste dagen, kaller en nattline. Daglina setter en først når nattlina er dratt opp, og drar den senere samme dag.

Autoline i banklineflåten ble innført på midten av 1970-tallet og er antakelig en av de største nyvinningene innen fiskeredskaper i moderne tid. Innretningen fester agnet automatisk til lina. Autoline er utrolig effektivt og tar med seg all fisk i sin vei. Autolineflåten består stort sett av store havgående båter over 98 fot. De aller fleste fartøyene produserer fisken fryst ombord, men noe leveres også ferskt. Banklinefisket fikk formelle rettigheter i fisket på begynnelsen av 1990-tallet og merkelig nok sorterer autolineflåten under kystflåten i reguleringen av fisket.

Nota var opprinnelig rett som en vegg, men etter hvert har redskapet utviklet seg til varianter av buer og sekker. I dag er det oftest snurrevad , trål og ringnot som benyttes. Snurrevad er ei not som settes på tvers bak båten ved hjelp av to lange tau som strekkes ut til hver side. På Lofothavet tillates hver av tau – armene en lengde inntil 1100 meter. Nota klappes så sammen til en avlang pose og hales inn. Hvert år klager andre fiskere på at snurrevadfiskere kjører båten framover under innhaling av nota. Da fungerer snurrevaden som en trål. Tråling er ikke tillatt på snurrevadfeltene ved kysten. Synketauet, eller fiskelina som trekker nota ned mot bunnen, ruller over havbunnen. Mange er bekymret for at snurrevaden bidrar til å ødelegge faunaen der fisken beiter.

Trålen er en traktformet nettpose eller not som slepes gjennom sjøen for fangst av fisk. En moderne bunntrål er satt sammen av flere deler: Helt bak er en fiskepose av tykk eller dobbel tråd. Foran trålen til hver side er to tråldører som holder trålen åpen. Hver tråldør veier fra sju-hundre kilo til flere tonn. Mellom tråldørene og selve posen er det en u-formet innretning en kaller ”gear”.  Som regel er dette gummiskiver som er trædd på en kjetting. Kjettingen rulles over havbunnen, og fungerer som et søkke som trekker trålen ned mot bunnen der fisken er. Trålen har ulik størrelse alt etter hvilket fiskeslag en fisker etter.

For en gjennomsnittlig torsketrål har åpningen foran i trålposen en høyde på fem-seks meter og en bredde på cirka 110 meter. Selve trålposen er rundt sytti meter lang. For reketrålen er åpningen ca tjue meter høy og 140 – 170 meter bred, og trålposens lengde er rundt 120 meter. På kollmuletrålen er åpningen minst på størrelse med en fotballbane, med en trålpose bak som kan strekke seg mellom 600 og 1000 meter.

Innvendingene mot trål som fangstmetode er mange. Selv om en i dag har såkalte sorteringsrister, fører for liten maskevidde og store hal til fangst av småfisk. Bunntrål gjør dessuten uopprettelig skade på havbunnen og dermed fiskens oppvekstgrunnlag.  Fordelen med store trålerne er at en kan fange fisken langt til havs der den er utilgjengelig for de mindre kystbåtene. Det var også bakgrunnen for den mye omtalte leveringsplikten. Trålerne skulle levere fisk til fiskeforedlingsanlegg langs kysten i periodenr der fisken er langt til havs og vanskeligere tilgjengelig for kystflåten. Trålerne fikk dispensasjon fra deltakerloven og formelle rettigheter i det verdifulle torskefisket nettopp mot at de forpliktet seg til å levere fisk til landanlegg i de samfunnene og kystfiskerne som da sa fra seg noe av rettighetene i fisket.

Ressursene som forsvant.  Etter at silda forsvant på slutten av sekstitallet, gikk mange av båtene, særlig ringnotsnurpere, over til å fiske lodde. Dette loddefisket økte sterkt på 70-tallet, og utgjorde omlag halvparten av den totale norske fiskefangsten. Men et tiår etter var loddeforekomsten tynnet ut og lodda i Barentshavet ble fredet fram til 1991. At silda og lodda ble ”fisket opp”, var sannsynligvis en medvirkende årsak til at det et tiår senere ble  total krise i torskebestanden.

På begynnelsen av 80 – tallet var fisket svært godt. Men mange kystfiskere uttrykte bekymring for hva det intense trålfisket ville bety for framtidas ressurser. Det ble hevdet at trålerne tok for stort kvantum, hadde for liten maskevidde, dumpet fisk og ødela havbunnen. Skepsisen kystfiskerne rettet mot havfiskeflåten ble det i liten eller ingen grad tatt notis av. Fisket var godt, og forskerne uttalte i 1986 at rundt en million tonn torsk burde kunne hentes ut rundt 1989 / 1990.

I dag vet vi at forskerne tok feil og kystfiskerne hadde rett. Fra midten av åttitallet og utover var det en gradvis nedgang i fisket, til det nådde et endelig bunnivå i 1990. Det dårlige fisket på slutten av åtti-tallet gjorde at forskerne nå varslet en alvorlig ressurskrise og anbefalt harde reguleringer. I 1989 ble det fangststopp midt under Lofotfisket, og 18. april 1989 vedtok den daværende regjering, ved fiskeriminister Bjarne Mørk Eidem å stoppe fisket. Året etter ble det for første gang innført regulering og begrensning for kystfiskeflåten som fisker med passive redskap. Fiskerne ble klassifisert i et slags a og b – lag. De som fikk tildelt individuelle fartøykvoter og det meste av torske – ressursene kalte en gruppe 1. I gruppe 2 måtte en konkurrere om en mindre gruppekvote. Fiskere mente tilfeldighetene avgjorde hvilken gruppe en havnet i.  Mange av de som havnet i gruppe 2 mente de urettmessig ble stengt ute fra fisket. Det er det en sikter til når en sier at den frie allmenningen på havet ble stengt.

Kvotekuttet fikk til dels alvorlige konsekvenser for fiskerinæringa. Et inntektstap på bortimot sytti prosent fikk naturlig nok følger i hele samfunnet og mange kystfiskerne var bitre over at det var de som fikk svi for det de mente var havfiskeflåtens overfiske – dette til tross for at nettopp kystflåten hadde advart mot dette i mange år.

Innføringen av trålstigen i 1993 ga trålflåten formelle rettigheter i torskefisket. Her ble det slått fast at trålerne skulle ha rundt 35 % av det totale kvantum torsk i gode tider, og redusere til 28 % i dårlige. Dette var en utløsende årsak til at mange kystfiskere brøt ut av det tradisjonsrike Fiskarlaget og dannet en egen organisasjon – Kystfiskernes Forening, som  senere ble Norges Kystfiskarlag. De mente at trålere og redere hadde for stor innflytelse, og at Norges Fiskarlag dermed ikke tjente kystflåtens interesser. Det er fortsatt interessekonflikt mellom havfiskeflåten og kystflåten. Internt i Norges Fiskarlag diskuteres dette sjeldent. Noen hevder det er fordi Norges Fiskarlag er økonomisk avhengig de store fiskebåtrederne. Mellom femti og seksti prosent av inntektene til Norges Fiskarlag genereres av Fiskebåtredernes Forbund.

Krakket rundt 1990 førte også til at kapitalreservene i næringa ble tappet.  Fiskeribedrifter, produksjonsutstyr, båter og bruk ble skrevet ned i verdi – den bokførte verdien ble dermed kraftig redusert. I ettertid, når man hadde kommet seg over kneika var det derfor problemer med å finansiere nye investeringer. Bankene ønsker jo som regel en betydelig egenkapital ved finansiering av nye lån. Dette var en medvirkende årsak til at det i denne perioden og utover er kommet inn en rekke nye eiere utenfra. Eiere med frisk kapital – men også en annen kultur?

I 1999 ble en revidert deltakerlov vedtatt. Der ble fiskeren om bord likestilt med rederen på land. Fiskeren eller rederen må ha majoritetsinteresser i selskapet som driver båten. Under behandlingen av saken uttalte de folkevalgte at «fiskeressursene tilhører det norske folk i felleskap” Ingen skal gis evigvarende rettigheter til å vederlagsfritt å høste av havet, mens andre blir stengt ute”. Utvikingen de siste årene gjør denne formuleringen noe vanskelig å forstå.

”Kven skal i framtida få retten til å høste av ressursene i havet? Folk som bor langs kysten og som i uminnelige tider har drevet fiske som en del av livsgrunnlaget? Eller aktører frå finans og næringsliv utan nemnande røter i kystens kultur og økonomi?” oppsummerer Nils Kolle elegant.

Det er mer enn hundre år siden Trollfjordslaget. Men hva er egentlig forskjellen på dampbåtene som stengte fjorden og denne vinterens forslag fra Eidesen-utvalget som gjør at utvalgte rederne kan bli tildelt evigvarende rettigheter til fisken?

I ”Den siste viking” ropte fiskerne fortørnet til kapteinen på de store båtene:

«Dokkers? Fisken i sjøen e den Dokkers? Ha,ha,ha!”

 

 

2 kommentarer om “Det moderne Trollfjordslaget?”

  1. “Forvaltningsloven stiller strenge krav for omgjøring av eksisterende vilkår til skade for fartøyeier”, skriver Ove Trellevik (H).

    Intet av alt det gale som har skjedd mht. redernes pantsetting og omsetning av folkets eiendom til fisket, med fortjenesten godt plassert i egne lommer, er noe bedre eller verre om det er AP eller Høyre som gjennomfører det. Det er rettsstridig. Men disse eklatante rettsbrudd er det ingen i Høyre som påpeker, eller synes å bry seg om. Dette rammer også Trellevik.
    Når det derimot gjelder å innskjerpe at loven skal følges så er det en rørende omtenksomhet for den enkelte reder som har tjent grovt på å kjøpe og selge konsesjoner. Da heter det seg at loven forbyr å endre på et punktum i forskrifter og konsesjonsdokumenter. Først var det grunnloven som var overtrådt. Så var det menneskerettighetene. Når disse anklager falt døde til jorden, ja så er det forvaltningsloven som hindrer Stortinget fra å kreve at lov og rett skal følges i fiskeri.
    Dette siste er en sannhet med store modifikasjoner. Om vedtak til skade for en part skal gjennomføres, så krever det en viss hurtighet. Det må gis beskjed om omgjøring innen 3 uker etter at vedtak har skjedd og det er maksimalt 3 måneders frist for selve omgjøringen. Dersom det ikke skjer, kan konsesjonæren stole på at konsesjonen slik den er tildelt, gjelder.

    Men, og det er et stort men: Det Trellevik ikke tar høyde for er at kvotevedtak gjelder kun for ett år ad gangen. Dvs. at fiskeriforvaltningen står i prinsippet fritt med hensyn til omfordeling av kvoter, noe som ikke rammes av forvaltningsloven. Det er ikke snakk om omgjøring. Det opprinnelige kvotevedtak som kun gjelder for ett år bortfaller ved årets slutt. Nye vedtak kan inneholde nye begunstigende og tyngende vilkår i forbindelse med den høsting som da finner sted. F.eks. slik det skjedde i Peder Huse saken (HR-dom 1993), der fabrikktrålflåten ble fratatt deler av sin historiske kvoteandel, fordi de i motsetning til ferskfisktrålerne leverte sine fangster på frysehoteller og ikke til bearbeiding i Norge. En samlet høyesterett fant at slike nye fordelingsnøkler for kvotetildeling var klart lovlige.

    Kan forvaltningsloven stoppe en ny demokratisk valgt regjering fra å ta nye «grep», og omfordele kvotene mellom fartøygrupper? Nei, selvsagt ikke!

    Peter Ørebech
    14. april 2017

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s