Leveringsplikten er samfunnskontrakten som skulle forsvare at havfisktrålerne i 1990 fikk formelle rettigheter i det norske torskefisket gjennom innføringen av det som gjerne omtales som trålstigen. Rundt en tredjedel av den totale torskekvoten ble da overført fra kystfiskerne til trålflåten med den klare juridiske betingelsen at disse fartøyene skulle levere fisk og råstoff tilbake i kystsamfunnene der man hentet fiskerettighetene. Ferskfisktrålerne kunne hente opp fisk langt til havs og i deler av året der fisken var mindre tilgjengelig for kystflåten. Den eneste grunnen til at trålerne i det hele tatt fikk torskekvoter var fordi gjenytelsen var at de skulle bidra med fisk og råstoff til fiskeindustrien gjennom hele året og dermed sikre viktige arbeidsplasser og aktivitet på land.
Uthuling av pliktene
Stadig flere ferskfisktrålerne har opp gjennom årene fått dispensasjon og tillatelse til å fryse ned fisken ombord. «For hvert kilo fryst fisk vi eksporterer ut av landet kaster vi penger på havet» uttalte en gang den tidligere styrelederen i Norges Sjømatråd, Rolf Domstein. Den politiske velsignelsen av omlegginga til frysetrålere fikk enda mer uheldige konsekvenser da tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen (H) i 2003 endret leveringsplikten til en tilbudsplikt. I praksis betyr det at trålerne i stor grad «tilbyr» landanleggene frossen fisk. Fiskeindustrien langs norskekysten kjøper ikke, fordi det er fersk fisk de har behov for i sin produksjon. Tråleren har dermed formelt sett «overholdt» tilbudsplikten, og kan for gode priser eksportere den frosne fisken til eksempelvis Kina, der fisken tines og bearbeides og kanskje havner i en frysedisk nær deg. Kortsiktig lønnsomt for det enkelte trålrederi, men samfunnsøkonomisk ulønnsomt for AS Norge som mister tilgang på en langt mer lønnsom fersk fisk og muligheter for arbeidsplasser og verdiskaping på land. I 2006 forsøkte den rødgrønne regjeringen å bøte på denne omleggingen ved å innføre krav om aktivitet i landanlegg, den såkalte aktivitetsplikten.
Premierer kontraktsbrudd
De fleste er enige i at leveringsplikten i dag ikke fungerer etter intensjonen, trålflåten overholder ikke sin del av denne samfunnskontrakten og landanleggene kan ikke benytte tinet frossenfisk i sin produksjon. Det oppsiktsvekkende er at i stedet for å finne løsninger som retter opp dette, så foreslår regjeringen å løse havfiskeflåten fra hele kontrakten ved å betale en neve sølvpenger. Regjeringen, med fiskeriminister Per Sandberg i spissen, foreslår altså med vitende vilje å premiere de som ikke oppfyller kontrakten. Det er en mildest talt uvanlig juridisk praksis og et hån mot samfunnet som i sin tid ga trålerne verdifulle rettigheter i torskefisket!
Røkkes kvoteraid i nord
Dagens debatt rundt leveringsplikt hadde ikke oppstått uten Kjell Inge Røkke. Røkkes selskap Norway Seafood startet i 1996 sine systematiske oppkjøp av fiskeindustribedrifter som eide trålkonsesjoner ved kjøpet av Melbu Fiskeindustri i Vesterålen. Med på kjøpet var fem trålkonsesjoner og til sammen tretten trålere som hadde leveringsplikt i Lofoten og Vesterålen.
I 2001 fikk Norway Seafoods kjøpe Findus i Hammerfest. Daværende fiskeriminister Otto Gregussen uttalte til NRK i forbindelse med oppkjøpet: «Konsesjonen er gitt under forutsetning av at fangsten blir levert og foredlet i Hammerfest. Trålerne skal registreres og drives fra Hammerfest, og konsesjonen kan trekkes tilbake hvis fabrikken bygges ned.» Røkkes selskap var nå oppe i rundt atten trålkonsesjoner totalt og man så bort fra det tidligere uttalte prinsippet om at ingen enkeltredere eller selskap skulle eie mer enn ni trålkonsesjoner.
Vinteren 2005 ønsker Røkke å kjøpe ti nye trålkvoter i Finnmark, men da trengte han dispensasjon fra lovbestemmelsen som sier at ingen enkeltperson eller selskap kan råde over mer enn ti prosent av torskekvoten. Regjeringen Bondevik innvilget denne dispensasjonen og Norway Seafoods fikk også kjøpe det nybygde 200-millioners anlegget på Svartnes i Vardø for kun 9 (!) millioner kroner av Nordic Sea Holding. Med oppkjøpet i Vardø, samt anleggene til West-Fish Aarsæther i Båtsfjord og Mehamn fikk man på kjøpet kontrollen over de virkelige verdiene, 10,85 nye trålkonsesjoner! Med totalt 29,85 trålkonsesjoner hadde Norway Seafoods en total dominans i nord.
I juni 2016 kunne Røkke hente ut gevinsten etter tjue år med et av tidenes mest lønnsomme oppkjøpsraid. Trålrederiet Havfisk ASA og Norway Seafoods ble solgt til Lerøy-gruppen for 3,6 milliarder kroner. Blir regjeringens forslag vedtatt vil verdien av trålkvotene stige med mange milliarder i dagens verdi. Milliardverdier som skulle komme kystsamfunn og det norske folk i felleskap til gode. Hvilke verdier vi snakker om for fremtida kan vi antakelig ikke forestille oss.
Ta fra oss kvotene
«Forholder vi oss ikke til leveringsforpliktelsene – selvfølgelig ta fra oss kvotene!» sa Kjell Inge Røkke eplekjekt i dokumentarfilmen «Oljeberget» fra 2005. Hvem kan være uenig med Røkke i at trålkvotene må leveres tilbake dersom man ikke oppfyller kontrakten? Svaret er dagens regjering! I stortingsmeldingen som ble lagt frem fredag 17.mars snus problemstillingen fullstendig på hodet, regjeringen foreslår i stedet å la trålrederiene kjøpe seg fri fra leveringsplikten for skarve 2 million er kroner per torsketrållisens.
«Forholder vi oss ikke til leveringsforpliktelsene – selvfølgelig ta fra oss kvotene!»
Videre foreslås det at fjerning av aktivitetsplikt kompenseres ved at torskekvoter tilsvarende 8700 tonn overføres til kystflåten. Tror virkelig regjeringen at 100 millioner i sølvpenger og fisk tilsvarende rundt skarve åtti trålhal kan oppveie den svimlende verdien av fisken som forsvinner ut av landsdelen og med stor sannsynlighet ut av landet?
Skulle regjeringens forslag få flertall vil det være det ultimate sviket mot storsamfunnet og kystfiskere som i sin tid slapp trålerne inn i torskefisket. Det er å håpe at stortingsflertallet er klokere enn som så.
Dette blogginnlegget er også publisert som kronikk i Aftenposten
NAKEN UTEN FISK 
«Aktivitetsplikten krever aktivitet uavhengig av lønnsomhet og begrenser Havfisk ASA og Norway Seafoods AS sin mulighet for å planlegge virksomheten ved anleggene under ett og å rasjonalisere driften. Plikten bidrar til sysselsetting og bosetting, men gir dårlig bedriftsøkonomi» ifølge Stortingsmeldingen.
I fjor kunne konsernsjef Webjørn Barstad i Havfisk ASA melde «Det har vært god drift og generelt gunstige betingelser gjennom 2015, og både i fjerde kvartal og totalt for året er driftsresultatet det høyeste i selskapets historie»
Så klart det trengs rasjonalisering. Det går jo rakt til helvete med stakkars Havfisk ASA.
LikerLiker
Leveringsplikten har da ikke fungert eller funnet sted på lang lang tid
Kjøllefjord, Hammerfest og flere andre steder hadde trålkonsesjon og båter med leveringsplikt
Hvor mange 10 år er det siden disse har levert der?
Dette systemet ble ødelagt da AP ga alle disse trålkonsesjonene til Røkke
Historeikunnskapen er visst reist på ferie og blitt der ser det ut som
LikerLiker
Har to sønner som er fiskere,på samme båt. Håper de får fortsette å drive med fiske. ☺
LikerLiker
Håper sandberg bruker fornuften.
LikerLiker
I all hovedsak er forslaget fra regjeringen godt mottatt, men alle interessenter er mer eller mindre misfornøyd med hvordan de selv kommer ut av regjeringen sitt forslag. Det finnes ingen vinnere i en slik sak – bortsett fra samfunnet som helhet, som kan få ryddet opp i en ordning som aldri skulle vært innført. Høringsuttalelsene etter kommisjons rapport bekreftet at det var stor enighet om at pliktsystemet ikke fungerer.
Selv om det er bred enighet om at pliktene ikke fungerer vrir AP seg og signaliserer at løsningen ikke er slik regjeringen foreslår. Forstå det den som kan. Det ser ut som om AP nokk en gang har trang til å fortrenge historien i denne saken, og hva som egentlig skjedde under Helga Pedersen sitt regime. Som fiskeriminister klarte hun det kunststykket som er opphavet til at vi i dag har denne utfordringen. Noe av det første hun gjorde var å overstyre lovverket som tilsa at en reder kunne ha maksimalt fem trålkonsesjoner, og ga dispensasjon. Hun lot Røkke kjøpte seg opp til 26 konsesjoner på et øyeblikk og fikk hånd om nesten alle ferskfiskkonsesjoner til trålere i landet til en svært rimelig pris. Helga Pedersen ga også grønt lys for at man kunne kjøpe seg fri fra leveringsforpliktelser i Sørvær for en slikk og ingenting, noe som har skapt presedens i slike saker. Røkke har nå solgt både kvoter og båter. Flere hevder at verdien av en trålkvote er opp mot 150 millioner kroner, og flere hevder at Finnmark selv har betalt prisen for denne feilslåtte politikken. Helga Pedersen la nettopp grunnlaget for at denne utarmingen av fisk kunne skje. Dersom de AP mener avkortningen som regjeringen foreslår er for liten må de kunne forklare hvorfor Røkke skulle få dette så billig, og hvorfor andre nå skal betale så mye mere for AP sin feilslåtte politikk.
Enkelte har tatt til orde for at vi bør foreta en innstramming av pliktsystemet. Flere innstrammingsalternativer er utelukket på juridisk grunnlag. Forvaltningsloven stiller strenge krav for omgjøring av eksisterende vilkår til skade for fartøyeier. Innstramminger vil også være krevende. For eksempel vil det å innføre krav om at fisken som tilbys skal være fersk tvinge aktørene til å legge om sin driftsform, og man må se for seg at trålerne i mye større grad vil måtte fangste i hovedsesongene. Dette vil bidra til å ytterligere forsterke sesongsvingningene i fangstmønsteret og utfordringen til landindustrien. Og å stramme inn aktivitetsplikten, når driften allerede er ineffektiv og ulønnsom, vil forsterke dagens problemer og er ikke økonomisk bærekraftig. Innstramminger av pliktene innebærer rett og slett en lite fornuftig anvendelse av samfunnets ressurser og er ikke en fremtidsrettet løsning.
Regjeringen foreslår at tilbudsplikten avvikles mot et samlet vederlag fra næringen på 100 millioner kroner. Byrden som følger av tilbudsplikten er begrenset, og den varierer mellom de ulike aktørene. Det vil derfor være krevende å fastsette en riktig avkortningssats for de mange og varierte leveringsvilkårene, og således vil det være vanskelig å gjennomføre i praksis. Frivillig utkjøp vil i større grad være gjennomførbart, samtidig som en kompensasjon vil gjøre avviklingen mer legitim for kystsamfunn og samfunnet for øvrig.
Bearbeidingsplikten er knyttet til tilbudsplikten og vil falle bort dersom denne avvikles. Regjeringen mener, uavhengig av hva som skjer med tilbudsplikten, at bearbeidingsplikten ikke er et egnet virkemiddel for å sikre at råstoff bearbeides og foreslår å avvikle denne plikten uten noen form for kompensasjon. Dette er i tråd med Sjømatindustrimeldingens konklusjon, ekspertgruppens tilrådning og næringens høringsuttalelser.
Aktivitetsplikten påligger i dag ett selskap, Havfisk ASA, og påvirker også selskapet som driver Havfisks anlegg, Norway Seafoods. Aktivitetsplikten hindrer selskapene å innrette sin produksjon slik de selv ønsker, og opp mot markedet sitt behov. Samtidig sikrer aktivitetsplikten en viss sysselsetting i de lokalsamfunnene som har et anlegg med aktivitetsplikt. Aktivitetsplikten bør derfor ikke fjernes uten noen form for kompensasjon til kystsamfunnene.
Regjeringen foreslår at aktivitetsplikten avvikles mot en tvangsmessig avkortning av kvoter. Bortfall av aktivitetsplikten vil realisere betydelige verdier for Havfisk og rederiet må yte en kompensasjon som er forholdsmessig mht. gevinsten selskapet oppnår. Anslag departementet har innhentet tilsier at en avkortning på 20% fremstår som rimelig. Rapporten som er utarbeidet etter stortinget sitt vedtak foreslår minst 15%. Det avkortede kvantum foreslåes omfordeles til kystflåten under 15 meter i de tre nordligste fylkene. Dette vil i mye større grad komme kystsamfunnene til gode. At kystfiskere får mer kvote vil gjøre at det kommer råstoff til flere landanlegg i nord. På denne måten vil avviklingen av aktivitetsplikten tilgodese de områder pliktene opprinnelig var ment å tilgodese.
Gjentatte diskusjoner om pliktsystemet skaper usikkerhet om fremtidens rammebetingelser og utfordringer for å få til ønsket omstilling, innovasjon og verdiskaping. Samlet sett bidrar pliktene til en mindre gunstig ressursbruk og redusert samlet verdiskaping. Samfunnets nytte ved pliktene synes svært begrenset. Pliktene er et utdatert næringspolitisk virkemiddel. For å styrke konkurransekraften og omstillingsevnen til næringen, er det nødvendig med rammevilkår som legger til rette for fleksibilitet og innovasjon for møte konkurranse og kundekrav.
LikerLiker